17:23, Vietnamesisk tid
Beklager det lange oppholdet i blogging nå, det skyldes dårlig internettilkobling og en anelse prestasjonsangst hos forfatteren da hun fant ut hvor mange som følger med! Men her kommer altså en oppdatering:
Da vi satt på flyplassen for å fly domestic fra Hue til Saigon fikk både min mor og jeg et lite emosjonelt sammenbrudd, Mammas ble vel egentlig utløst av mitt eget, som igjen ble utløst av en kjapp tur innom Facebook for å se på bilder fra nyttårsfeiring i Norge.
Dere stamleserne husker uten tvil vår skilpaddebefengte nyttårsfeiring som definitivt ikke havner på topp ti-listen, så derfor var synet av vennene mine som feiret sammen litt tøft for mitt tenåringsorienterte hode. Så da vi kom til Saigon sent på kvelden var ikke stemningen på topp, og vi hadde et påfølgende krisemøte på hotellrommet, der mamma gjorde det klart at å sette meg på fly til Noreg dagen etter var like uaktuelt som at Mullah Krekar skulle få hennes velsignelse til å gifte seg med meg.
Så da ble vi enige om å gjøre det beste ut av de nesten to ukene som var igjen, med en påfølgende middag i den forlatte spisesalen på hotellet.
Det er ikke egentlig så mye mer å rapportere fra det 6 dager lange oppholdet i Saigon, annet enn at det var VARMT, og en litt morsom hendelse i en butikk. Advarsel til gutter og menn som ikke liker naturfag: ikke følg med på neste avsnitt:
Nå har det seg altså slik at den kinesiske heksedoktoren bomma litt på diagnosen, da det viste seg at mine magesmerter kun skyldtes tante-røds månedlige visitt, og ikke mageinfeksjon. Og da måtte vi ut og kjøpe tilhørende utstyr. Men hva kvinner i Vietnam gjør når de har mensen er beyond me, for det var neimen ikke lett! Først prøvde vi å finne et farmacia ved å spørre i forskjellige butikker, men ingen skjønte noenting, så det endte opp med at jeg måtte dramatisere en form for sykdom som krevde medisinsk assistanse, og da var det en smart sjel som skjønte tegninga.
Da vi kom inn på apoteket sto det en litt tafatt dame bak skranken, og jeg tenkte "dette kan bli interessant." Og det ble det. Vi hadde et lite håp om at den fancy engelske oversettelsen "sanitary napkins" kanskje skulle smøre hjulene i noen bjeller, men det ringte ingen. Så da prøvde vi oss på diverse andre diskret kallenavn på bind, uten noen videre flaks, så jeg skjønte at jeg måtte ty til tegning. Jeg prøvde iherdig å få klort ned en troverdig tegning av et bind, og etter en liten stund utbrøt hun "NO TAMPONS, NO! NO!", så da fikk jeg inn enda en kultur-leksjon: tamponger er Djevelens propp. Got it.
Så da måtte jeg late som at jeg holdt en tampong og klemte den flat, og DA gikk det opp for en av mennene som sto blandt de mange som hadde samlet seg rundt for å se på den underholdende scenen. Han pekte rett over gaten, og så enkelt var det.
Så er vi fremme ved idag. Vi dro fra hotellet, noe forsinket, som førte til at den stakkars sjåføren kvalifiserte til en rolle i Rush Hour 4 mens han raste rundt i gatene og fikk oss til flyplassen på en halvtime, selvom turen i teorien tar 60 minutter.
Så var vi fremme på Phu Quoc, en liten øy midt uti havet. Og dette er som å gå rett inn i pcen når du spiller The Sims On Holiday, eventuelt også rett inn i et bilde som er manipulert i Photshop i et par timer. For dette stedet, det er ikke til å tro.
Selve beach resorten ligger omtrent oppå stranden, men har alikevel et fantastisk svømmebasseng med bar OPPI bassenget, og en utrolig hvit bro over. Gresset rundt de mange hyttene er skåret i perfekte firkanter og er akkurat litt for grønt til at det er troverdig.
Stranden er uendelig. Sanden er skjellhvit og myk, havbunnen føles som en kjempestor pute og vannet er så turkis at det er vanskelig å tro, akkurat som den klare og skyfrie blå himmelen.
Dette er så vakkert at jeg nesten blir litt melankolsk, og det får meg til å tenke på hvor vakker denne rare verdenen vår faktisk kan være, hvis vi bare lar den få lov.
Tankefulle klemmer fra Julie, som lover å oppdatere så ofte jeg kan denne siste uken :-)
fredag 11. januar 2008
torsdag 3. januar 2008
ROCK BOTTOM. Og opp igjen :)
På vei tilbake til hotellet i Hanoi, etter å ha dratt fra Phoon Chom stoppet vi på en restaurant langs veien, og det var da jeg begynte å føle meg dårlig. Ingen av oss var egentlig spesielt sultne, så vi stoppet mest der fordi vi ikke klarte å skrape sammen nok energi til å nekte.
Da vi kom inn fikk vi valget mellom å sitte på stoler ved bordet, eller oppå et lavt langbord, med et lite bord på toppen. Formannen og visepresidenten i De Høyes Forening (Kalt Pappa og Beate blant venner) ville sitte ved bordet, men jeg insisterte på å sitte på den vietnamesiske måten. Hvorfor, I will never know.
Men så satt vi der da, og jeg måtte late som jeg syns det var superbehagelig siden det tross alt var min feil at vi satt der i det hele tatt. Og keep in mind mine damer og herrer at vi hadde labbet rundt i jungelen i fire dager, og derfor så ut som vi hadde drevet med noe mistenkelig kvelden før, siden vi var så ekstremt støle. Så å sitte med bena i kors oppå et bord var ikke nr 1 på Ønskede Aktiviteter-listen.
Etter å ha sett en ukjent fisk svømme slapt rundt i en gjørmetank og en sliten hummer stirre molefonkent på oss fra akvariet ved kjøkkendøren, bestemte vi oss for suppe. Kyllingsuppe med mais, og soppsuppe med sopp (du vet aldri i dette landet).
Da vi fikk de små bollene våre så det ut som at noen hadde glemt å pusse brillene og derfor snytt seg rett oppi bollen, for konsistensen var deretter. Jeg var selvfølgelig den første til å påpeke akkurat dette, men etter et kjapt blikk fra Mamma og skålbytte med pappa lukket jeg brødboksen og satt heller stille og lekte med snørret.
Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi to suiter, de fineste rommene på hele hotellet. Mamma og Pappas rom hadde boblebad, to dobbeltsenger og en flatskjerm, mens jeg og Beate hadde stort rom uten flatskjerm, men med internett-tilgang. Så den dagen gikk med til å ligge i senga og oppdatere seg på hva som hadde skjedd hjemme i Norge mens vi hadde vært borte.
Dette var forresten på nyttårsaften, så på kvelden skulle vi ut og spise på en fin restaurant vi hadde bestilt bord på. Men akkurat da vi skulle dra fikk Beate høy feber og begynte å skjelve og hakke tenner, så hun ble hjemme mens jeg og Moder og Fader dro til en restaurant rett borti gata. Og DET var litt av en opplevelse!
Da vi først kom inn satt det en million vietnamesere der, som alle ga med det velkjente ”oj-hun-har-grønne-øyne-og-krøllete-hår-folkens, stirr-på-henne”-blikket. Men så satt vi oss ved et bord da, og jeg følte meg ikke konge jeg heller, så jeg bestilte bare forretter, nemlig 10 forskjellige typer vårruller (minn meg forresten på at jeg aldri skal spise en vårrull igjen i hele mitt liv).
Da maten kom hadde nesten alle i restauranten gått, unntatt et par familier og et privat selskap som satt i et separat rom. Og plutselig, mens vi satt og spiste, kom det to kelnere ut fra det private selskapet, mens de dro en skilpadde langs gulvet. Dette fanget jo selvfølgelig vår oppmerksomhet, så vi ble sittende å stirre på scenen som utspilte seg på gulvet rett ved siden av bordet vårt:
Først begynte de å knipse på den. Den lå på ryggen, så den begynte å sprelle, og jeg tenke at de kanskje bare skulle gjenopplive den, og at det var jo en for så vidt hyggelig gjerning. Men så trakk de fram en fyrstikkeske og begynte å svi den litt under halen, noe som resulterte i enda mer sprelling. Men mitt beskyttede sinn skjønte plutselig at verden er et grusomt sted og at de bare skulle gjøre den mest mulig levende før de tok livet av den, så jeg så fort vekk, og Mamma gjorde det samme. Nå satt vi begge to og så på ”dette-har-jeg-sett-hundre-ganger-før”-ansiktet til Pappa, og etter hvert sa han ”Oj, ikke se nå Julie. Og ikke nå heller. Å heisann, ikke se nå. Åh. Ojda”.
Da de var ferdige og dyret var drept etter alle kunstens regler dro de den tilbake inn til det private selskapet, og vi satt der med gullfisktryner alle tre. Da vi kom til overflaten så vi det rareste: INGEN hadde reagert, untatt oss. De andre gjestene satt bare og spiste, og viste kun antydninger til å rynke på nesen grunnet eimen av Svidd Skilpadde (anbefaler ikke den duften forresten).
Jeg tror det tok oss ett minutt å be om regningen og humpe ut derfra på våre såre føtter og støle kropper.
Neste dag ble vi bare værende på hotellrommet, fordi både Beate og jeg var syke. Beate var verst, og sov hele dagen nesten. Den kvelden ble vi kjørt til togstasjonen sammen med Nam, og plassert på et natt-tog som skulle ta oss til Hue, en annen by litt lengre ned i Vietnam. Kupeen var cirka like stor som en medium skoeske, så det ble et intimt farvel med Nam da vi alle sammen skulle mose oss inn i kupeen. Vi gikk og la oss ganske raskt, og jeg våknet 7 timer senere, etter en god natts søvn, for å se Mamma sittende nede i Beate sin seng i noe som ikke så ut som en komfortabel stilling. Beate sov på henne og Pappa lå i sin egen seng, fremdeles med øynene åpne. Og fremdeles like skummel. Men jeg måtte på do, enten jeg ville eller ikke, så jeg mannet meg opp og gikk ut i gangen. Doen svarte til alle forventningene jeg hadde, med andre ord en do jeg ikke engang ville sendt min verste fiende inn på. Med mindre det var snakk om Dan Børge Akerø da selvfølgelig.
Da jeg gikk ut i gangen igjen var alle kupédørene lukket, og jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke husket hvilken kupé jeg hadde kommet fra! Så etter å ha sjekket et par kupéer, alle merkelig nok bebodd av australiere, fant jeg vår. Og den var låst. Jeg kom til den konklusjon at jeg nå hadde to alternativer: bli ute i gangen og ha blunkekonkurranse med togvakten, eller banke på døren og vekke den skumle mannen som sover med øynene åpne. Tro det eller ei så gikk jeg for alternativ 2, og heldigvis var det Beate som åpnet. De hadde nemlig våknet mens jeg var ute, og sett at døren var ulåst, og nei de skjønte ikke at jeg hadde gått ut, så de låste den like gjerne igjen. Jeg er elsket.
Humøret sank hakk for hakk da vi rullet inn på Hue stasjon, da det eneste jeg så i alle døråpninger var flere og flere squattende mennesker som skrellet noe. Og det regnet. Da vi kom ut på perrongen var i guiden vår der, så etter et kvarter med ”TAXI, YES?!?!?”, takket vi til slutt ja og kjørte til hotellet. Og der ble vi. Beate var fortsatt veldig dårlig, så etter noen timer ringte Mamma en doktor som kom og trykket litt på magen min, og stakk to sprøyter i setemuskelen til Beate. En på hver side. Quite entertaining! Han erklærte at Beate hadde matforgiftning, og jeg hadde mageinfeksjon. Vi fikk flere piller enn det er på lageret på Riksen, og så gikk han.
Og nå er vi fremme ved i dag. Beate hadde fått beskjed om å kun spise toast i to døgn, så hun lå på sengen og var veldig lei seg, og jeg følte at det var min plikt å gjøre noe med akkurat det. Så etter å ha vridd meg rundt i rommet og vrikket og blunket i alle retninger i et forsøk på å parodiere Jessica Simpsons svar på en bilvask, akkompagnert av ”My Boots Are Made For Walkin’”, smilte hun endelig igjen. Men da var det min tur til å gråte. For jeg oppdaget til min forferdelse at mobiltelefonen min var borte, den lå nemlig igjen på toget. Så den ser jeg nok aldri igjen. Så jeg har ikke mobil resten av turen, og er avhengig av pcer for å snakke med alle hjemme som jeg savner så mye at jeg går i vinkel på veggen. Dere vet hvem dere er :)
Senere på dagen følte alle seg mye bedre, og etter å ha hørt meg utbryte ”PIZZA!” en gang i minuttet ble de andre til slutt så lei at de kneblet meg og tok meg med til en europeisk restaurant der vi bestilte 3 store pizzaer. Jeg må ha vist en enormt stor begeistring for de kjente og kjære godene på bordet, for da vi skulle gå derfra kom servitøren bort og ga meg en Heinz Ketchup i suvenir.
Etterpå dro vi på shopping, og nå sitter vi alle, fornøyde og mette på hotellet. Vi har fått endret planene på grunn av den nylig oppdagede av regnsesongen her i midt-vietnam, så vi flyr til Saigon i morgen, til sol og 26 varmegrader. Can’t wait! Så da lover jeg å publisere mer når vi kommer dit. Håper det er noen som leser dette forresten!
Til slutt må jeg bare si at jeg savner dere alle hjemme så utrolig mye, så mye at Mamma nesten lappet til meg igjen, og jeg håper at alle har det bra! Kos dere med hverandre nå i julen, og tenk på oss her vi er i dette rare, men veldig spennende landet! Tenker på dere alle. Snakkes i Saigon!
Da vi kom inn fikk vi valget mellom å sitte på stoler ved bordet, eller oppå et lavt langbord, med et lite bord på toppen. Formannen og visepresidenten i De Høyes Forening (Kalt Pappa og Beate blant venner) ville sitte ved bordet, men jeg insisterte på å sitte på den vietnamesiske måten. Hvorfor, I will never know.
Men så satt vi der da, og jeg måtte late som jeg syns det var superbehagelig siden det tross alt var min feil at vi satt der i det hele tatt. Og keep in mind mine damer og herrer at vi hadde labbet rundt i jungelen i fire dager, og derfor så ut som vi hadde drevet med noe mistenkelig kvelden før, siden vi var så ekstremt støle. Så å sitte med bena i kors oppå et bord var ikke nr 1 på Ønskede Aktiviteter-listen.
Etter å ha sett en ukjent fisk svømme slapt rundt i en gjørmetank og en sliten hummer stirre molefonkent på oss fra akvariet ved kjøkkendøren, bestemte vi oss for suppe. Kyllingsuppe med mais, og soppsuppe med sopp (du vet aldri i dette landet).
Da vi fikk de små bollene våre så det ut som at noen hadde glemt å pusse brillene og derfor snytt seg rett oppi bollen, for konsistensen var deretter. Jeg var selvfølgelig den første til å påpeke akkurat dette, men etter et kjapt blikk fra Mamma og skålbytte med pappa lukket jeg brødboksen og satt heller stille og lekte med snørret.
Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi to suiter, de fineste rommene på hele hotellet. Mamma og Pappas rom hadde boblebad, to dobbeltsenger og en flatskjerm, mens jeg og Beate hadde stort rom uten flatskjerm, men med internett-tilgang. Så den dagen gikk med til å ligge i senga og oppdatere seg på hva som hadde skjedd hjemme i Norge mens vi hadde vært borte.
Dette var forresten på nyttårsaften, så på kvelden skulle vi ut og spise på en fin restaurant vi hadde bestilt bord på. Men akkurat da vi skulle dra fikk Beate høy feber og begynte å skjelve og hakke tenner, så hun ble hjemme mens jeg og Moder og Fader dro til en restaurant rett borti gata. Og DET var litt av en opplevelse!
Da vi først kom inn satt det en million vietnamesere der, som alle ga med det velkjente ”oj-hun-har-grønne-øyne-og-krøllete-hår-folkens, stirr-på-henne”-blikket. Men så satt vi oss ved et bord da, og jeg følte meg ikke konge jeg heller, så jeg bestilte bare forretter, nemlig 10 forskjellige typer vårruller (minn meg forresten på at jeg aldri skal spise en vårrull igjen i hele mitt liv).
Da maten kom hadde nesten alle i restauranten gått, unntatt et par familier og et privat selskap som satt i et separat rom. Og plutselig, mens vi satt og spiste, kom det to kelnere ut fra det private selskapet, mens de dro en skilpadde langs gulvet. Dette fanget jo selvfølgelig vår oppmerksomhet, så vi ble sittende å stirre på scenen som utspilte seg på gulvet rett ved siden av bordet vårt:
Først begynte de å knipse på den. Den lå på ryggen, så den begynte å sprelle, og jeg tenke at de kanskje bare skulle gjenopplive den, og at det var jo en for så vidt hyggelig gjerning. Men så trakk de fram en fyrstikkeske og begynte å svi den litt under halen, noe som resulterte i enda mer sprelling. Men mitt beskyttede sinn skjønte plutselig at verden er et grusomt sted og at de bare skulle gjøre den mest mulig levende før de tok livet av den, så jeg så fort vekk, og Mamma gjorde det samme. Nå satt vi begge to og så på ”dette-har-jeg-sett-hundre-ganger-før”-ansiktet til Pappa, og etter hvert sa han ”Oj, ikke se nå Julie. Og ikke nå heller. Å heisann, ikke se nå. Åh. Ojda”.
Da de var ferdige og dyret var drept etter alle kunstens regler dro de den tilbake inn til det private selskapet, og vi satt der med gullfisktryner alle tre. Da vi kom til overflaten så vi det rareste: INGEN hadde reagert, untatt oss. De andre gjestene satt bare og spiste, og viste kun antydninger til å rynke på nesen grunnet eimen av Svidd Skilpadde (anbefaler ikke den duften forresten).
Jeg tror det tok oss ett minutt å be om regningen og humpe ut derfra på våre såre føtter og støle kropper.
Neste dag ble vi bare værende på hotellrommet, fordi både Beate og jeg var syke. Beate var verst, og sov hele dagen nesten. Den kvelden ble vi kjørt til togstasjonen sammen med Nam, og plassert på et natt-tog som skulle ta oss til Hue, en annen by litt lengre ned i Vietnam. Kupeen var cirka like stor som en medium skoeske, så det ble et intimt farvel med Nam da vi alle sammen skulle mose oss inn i kupeen. Vi gikk og la oss ganske raskt, og jeg våknet 7 timer senere, etter en god natts søvn, for å se Mamma sittende nede i Beate sin seng i noe som ikke så ut som en komfortabel stilling. Beate sov på henne og Pappa lå i sin egen seng, fremdeles med øynene åpne. Og fremdeles like skummel. Men jeg måtte på do, enten jeg ville eller ikke, så jeg mannet meg opp og gikk ut i gangen. Doen svarte til alle forventningene jeg hadde, med andre ord en do jeg ikke engang ville sendt min verste fiende inn på. Med mindre det var snakk om Dan Børge Akerø da selvfølgelig.
Da jeg gikk ut i gangen igjen var alle kupédørene lukket, og jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke husket hvilken kupé jeg hadde kommet fra! Så etter å ha sjekket et par kupéer, alle merkelig nok bebodd av australiere, fant jeg vår. Og den var låst. Jeg kom til den konklusjon at jeg nå hadde to alternativer: bli ute i gangen og ha blunkekonkurranse med togvakten, eller banke på døren og vekke den skumle mannen som sover med øynene åpne. Tro det eller ei så gikk jeg for alternativ 2, og heldigvis var det Beate som åpnet. De hadde nemlig våknet mens jeg var ute, og sett at døren var ulåst, og nei de skjønte ikke at jeg hadde gått ut, så de låste den like gjerne igjen. Jeg er elsket.
Humøret sank hakk for hakk da vi rullet inn på Hue stasjon, da det eneste jeg så i alle døråpninger var flere og flere squattende mennesker som skrellet noe. Og det regnet. Da vi kom ut på perrongen var i guiden vår der, så etter et kvarter med ”TAXI, YES?!?!?”, takket vi til slutt ja og kjørte til hotellet. Og der ble vi. Beate var fortsatt veldig dårlig, så etter noen timer ringte Mamma en doktor som kom og trykket litt på magen min, og stakk to sprøyter i setemuskelen til Beate. En på hver side. Quite entertaining! Han erklærte at Beate hadde matforgiftning, og jeg hadde mageinfeksjon. Vi fikk flere piller enn det er på lageret på Riksen, og så gikk han.
Og nå er vi fremme ved i dag. Beate hadde fått beskjed om å kun spise toast i to døgn, så hun lå på sengen og var veldig lei seg, og jeg følte at det var min plikt å gjøre noe med akkurat det. Så etter å ha vridd meg rundt i rommet og vrikket og blunket i alle retninger i et forsøk på å parodiere Jessica Simpsons svar på en bilvask, akkompagnert av ”My Boots Are Made For Walkin’”, smilte hun endelig igjen. Men da var det min tur til å gråte. For jeg oppdaget til min forferdelse at mobiltelefonen min var borte, den lå nemlig igjen på toget. Så den ser jeg nok aldri igjen. Så jeg har ikke mobil resten av turen, og er avhengig av pcer for å snakke med alle hjemme som jeg savner så mye at jeg går i vinkel på veggen. Dere vet hvem dere er :)
Senere på dagen følte alle seg mye bedre, og etter å ha hørt meg utbryte ”PIZZA!” en gang i minuttet ble de andre til slutt så lei at de kneblet meg og tok meg med til en europeisk restaurant der vi bestilte 3 store pizzaer. Jeg må ha vist en enormt stor begeistring for de kjente og kjære godene på bordet, for da vi skulle gå derfra kom servitøren bort og ga meg en Heinz Ketchup i suvenir.
Etterpå dro vi på shopping, og nå sitter vi alle, fornøyde og mette på hotellet. Vi har fått endret planene på grunn av den nylig oppdagede av regnsesongen her i midt-vietnam, så vi flyr til Saigon i morgen, til sol og 26 varmegrader. Can’t wait! Så da lover jeg å publisere mer når vi kommer dit. Håper det er noen som leser dette forresten!
Til slutt må jeg bare si at jeg savner dere alle hjemme så utrolig mye, så mye at Mamma nesten lappet til meg igjen, og jeg håper at alle har det bra! Kos dere med hverandre nå i julen, og tenk på oss her vi er i dette rare, men veldig spennende landet! Tenker på dere alle. Snakkes i Saigon!
Abonner på:
Innlegg (Atom)