Oh, heaven is a place on earth!

17:23, Vietnamesisk tid

Beklager det lange oppholdet i blogging nå, det skyldes dårlig internettilkobling og en anelse prestasjonsangst hos forfatteren da hun fant ut hvor mange som følger med! Men her kommer altså en oppdatering:


Da vi satt på flyplassen for å fly domestic fra Hue til Saigon fikk både min mor og jeg et lite emosjonelt sammenbrudd, Mammas ble vel egentlig utløst av mitt eget, som igjen ble utløst av en kjapp tur innom Facebook for å se på bilder fra nyttårsfeiring i Norge.
Dere stamleserne husker uten tvil vår skilpaddebefengte nyttårsfeiring som definitivt ikke havner på topp ti-listen, så derfor var synet av vennene mine som feiret sammen litt tøft for mitt tenåringsorienterte hode. Så da vi kom til Saigon sent på kvelden var ikke stemningen på topp, og vi hadde et påfølgende krisemøte på hotellrommet, der mamma gjorde det klart at å sette meg på fly til Noreg dagen etter var like uaktuelt som at Mullah Krekar skulle få hennes velsignelse til å gifte seg med meg.
Så da ble vi enige om å gjøre det beste ut av de nesten to ukene som var igjen, med en påfølgende middag i den forlatte spisesalen på hotellet.

Det er ikke egentlig så mye mer å rapportere fra det 6 dager lange oppholdet i Saigon, annet enn at det var VARMT, og en litt morsom hendelse i en butikk. Advarsel til gutter og menn som ikke liker naturfag: ikke følg med på neste avsnitt:

Nå har det seg altså slik at den kinesiske heksedoktoren bomma litt på diagnosen, da det viste seg at mine magesmerter kun skyldtes tante-røds månedlige visitt, og ikke mageinfeksjon. Og da måtte vi ut og kjøpe tilhørende utstyr. Men hva kvinner i Vietnam gjør når de har mensen er beyond me, for det var neimen ikke lett! Først prøvde vi å finne et farmacia ved å spørre i forskjellige butikker, men ingen skjønte noenting, så det endte opp med at jeg måtte dramatisere en form for sykdom som krevde medisinsk assistanse, og da var det en smart sjel som skjønte tegninga.
Da vi kom inn på apoteket sto det en litt tafatt dame bak skranken, og jeg tenkte "dette kan bli interessant." Og det ble det. Vi hadde et lite håp om at den fancy engelske oversettelsen "sanitary napkins" kanskje skulle smøre hjulene i noen bjeller, men det ringte ingen. Så da prøvde vi oss på diverse andre diskret kallenavn på bind, uten noen videre flaks, så jeg skjønte at jeg måtte ty til tegning. Jeg prøvde iherdig å få klort ned en troverdig tegning av et bind, og etter en liten stund utbrøt hun "NO TAMPONS, NO! NO!", så da fikk jeg inn enda en kultur-leksjon: tamponger er Djevelens propp. Got it.
Så da måtte jeg late som at jeg holdt en tampong og klemte den flat, og DA gikk det opp for en av mennene som sto blandt de mange som hadde samlet seg rundt for å se på den underholdende scenen. Han pekte rett over gaten, og så enkelt var det.

Så er vi fremme ved idag. Vi dro fra hotellet, noe forsinket, som førte til at den stakkars sjåføren kvalifiserte til en rolle i Rush Hour 4 mens han raste rundt i gatene og fikk oss til flyplassen på en halvtime, selvom turen i teorien tar 60 minutter.

Så var vi fremme på Phu Quoc, en liten øy midt uti havet. Og dette er som å gå rett inn i pcen når du spiller The Sims On Holiday, eventuelt også rett inn i et bilde som er manipulert i Photshop i et par timer. For dette stedet, det er ikke til å tro.
Selve beach resorten ligger omtrent oppå stranden, men har alikevel et fantastisk svømmebasseng med bar OPPI bassenget, og en utrolig hvit bro over. Gresset rundt de mange hyttene er skåret i perfekte firkanter og er akkurat litt for grønt til at det er troverdig.
Stranden er uendelig. Sanden er skjellhvit og myk, havbunnen føles som en kjempestor pute og vannet er så turkis at det er vanskelig å tro, akkurat som den klare og skyfrie blå himmelen.

Dette er så vakkert at jeg nesten blir litt melankolsk, og det får meg til å tenke på hvor vakker denne rare verdenen vår faktisk kan være, hvis vi bare lar den få lov.

Tankefulle klemmer fra Julie, som lover å oppdatere så ofte jeg kan denne siste uken :-)