Tilbake fra villmarken!

17:25, Vietnamesisk tid 28/12

Nå sitter jeg i en trehytte midt i en thai-landsby som heter Village Of The Flower mong, som ligger midt oppå fjellet, Nord i Vietnam. Og her er en oversikt over hva jeg ser:

• Utenfor døren kjører det i dette øyeblikk en 10-åring forbi på moped
• Bak henne står det to damer og maler korn med en kjempestor manuell maskin
• På gulvet inne i hytta er det to bål
• I taket henger det bambus
• Rundt omkring tasser det barbeinte femten år gamle jenter med babyene sine i en sekk på ryggen

Veien til denne landsbyen har vært lang. Vi startet fra hotellet i Hanoi kl 8 i dag morges, og kjørte bil i 4 timer, kun avbrutt av et stopp der vi ble introdusert for slangevin og mamma veltet en kjempestor kaffekanne. Så gikk vi i 2 timer, og så var vi fremme i landsbyen.

Liste over viktige hendelser og observasjoner:

• Beate slapp sekken sin i en klump med bæsj. Haha.
• Mamma holdt på å lappe til en thai-dame som på død og liv skulle selge henne et skittent putetrekk
• Mamma holdt på å lappe til meg i tillegg, da jeg nevnte at å traske i 2 timer oppoverbakke og luft med samme konsistens som shampo ikke var min drøm
• Det henger en A1 plakat på veggen bak meg, ganske sykt å se ansiktet til Christian Ingebrigtsen her ute i et bambus-skur i Vietnam..

19:45, Vietnamesisk tid 29/12

Nå ligger jeg under et myggnett i en nydelig bambushytte, 3 meter over bakken. Her har de dusj, do og elektriske lamper, noe vi ikke så i den forrige landsbyen vi bodde i. Faktisk må jeg si at Village Of The Flowet mong var for ekstrem. Da vi kom dit var det ikke et menneske som ønsket oss velkommen, de virket faktisk som at de ikke kunne brydd seg mindre om at vi var der. Hytta hadde ikke lys, og sengene var bare noen brett laget av tre. Doen var et hull i bakken, omgitt av en presenning. Nam har lært oss hvordan vi skal sitte på do; en frekk stilling kalt ”Squat”. Veldig populær stilling tydeligvis, for vietnamesere sitter sånn over alt. Her er det nemlig vanlig å sitte (eller squatte) rett på fortauet.

Men i hvert fall, vi dro derfra tidlig i dag morges, og så gikk vi i seks timer nedoverbakke, lårene mine har aldri hatet meg like mye som i dag! Men til slutt kom vi frem til dette nydelige stedet. Og menneskene her er så fantastisk imøtekommende, de peker og mimer for å finne ut mest mulig om oss. Faren i huset har blitt forelsket i Pappa, og tok ham med på fisketur i sted. De fikk 2 store fisk, noe han ikke pleier, så nå blir det spennende å se om vi får med oss pappa videre siden han nå fungerer som lykkeamulett.

Til middag laget kokken vår, Mrs. Tu, nydelig fisk, kylling og suppe som vi satt midt på gulvet og spiste sammen med hele familien: Gi, Yen, Gamlefaren, Mrs. Tu og den lille datteren i huset, Chi. Til maten fikk de voksne brennevin, noe de tydeligvis drikker mye av her i Vietnam. De shottet nedpå glass etter glass, og Pappa ser nå ut som Rudolf og er plutselig en glad vestlending. Sjelden vare!

14:20, Vietnamesisk tid 30/12

Aldri, aldri har en dusj vært mer verdsatt enn nå! Etter disse tre dagene uten verken dusj eller speil fungerte håret mitt ypperlig til smøring av vaffeljern, og ansiktet mitt kunne konkurrere med president Nixon. Men så kom vi hit hvor vi er nå, og her har de gudegaven GASS. Oh lord!

Her er hvordan vi kom hit:

Da jeg våknet i dag morges hadde ansiktet mitt hovnet som en ballong på grunn av fuktigheten, så jeg skjønte fort at her måtte drastiske midler til. Etter å forgjeves ha sittet å poket meg selv i trynet i en drøy halvtime sto pappa opp, og vi gikk en liten tur. Etter frokost hadde vi en fin stund med Chi og etter hvert også foreldrene hennes, der vi sjekket ut hverandres mobiler. Det er rart hvordan man kan kommunisere uten å overhodet forstå hverandres språk…

Ette frokost la vi i vei. Vi har, etter å ha tilbrakt 5 døgn med Nam, funnet ut at han ikke er verdens mest presise mann når det kommet til avstand og tid. Han sa at i dag skulle vi kun gå i en time. Etter to og en halv, var vi fremme ved en av de mange små butikkene som er her, og vi satte oss ned for å vente på motorsyklene som skulle ta oss til Phoon Chom, Mrs. Tu’s hjemby.

Men så viste det seg at motorsykkelgutta ikke hadde den fjerneste anelse om at vi kom, og derfor hadde de heller ikke nok mopeder til alle. Derfor måtte vi gå en kilometer til, sa Nam.

Er Julie på dette tidspunkt irritert på Nam? Ja det er hun.

Etter å ha gått den uvisse lengden Nam kaller en kilometer, var vi fremme ved mopedene. Der traff vi også et hyggelig australsk par som hadde vært på trekking i 9 dager. CREDS.

Og så kom det feteste hittil på trekkingturen: motorsykkelturen. Jeg og Beate ble bedt om å dele den sterkeste sykkelen, thai-mannen foran, jeg i midten og Beate bakerst. Og dette ble nok et bevis på at jeg og Beate kun er halvsøstre: jeg satt der med tidenes glis og nynnet på Highway To Hell, mens Beate satt og klemte meg flat, stiv av skrekk, med tårer i en jevn strøm nedover kinnene.

Etter om lag 40 minutter med humper og ekstreme forbikjøringer i 120 km/t, var vi fremme ved den samme lille cafeen som vi startet fra den første dagen. Og et par hus unna var huset vi skulle bo i, den nydelige huset til Mrs. Tu. Vi ble mottat med gaver og grønn te, av en gammel rynkete dame på 143 cm, som senere viste seg å faktisk bare være litt eldre enn Mamma. Hun var svigermoren til Mrs. Tu, og hun hadde tygget så mye pido-nøtter opp gjennom årene at tennene hennes var blitt kullsvarte, og her anses det som skjønnhet.

Etter te-seansen gikk vi i dusjen etter tur, og nå sitter vi her alle fire, rene og lykkelige.

Fact:

Tuting er VELDIG populært her i Vietnam, og har en helt annen betydning enn i Norge. Her tuter man for å si hei, hadet, what’s up, her er jeg, fint vær, står til med kona, og ikke minst: ”se på meg, jeg har to vestlige jenter bakpå sykkelen min"...

13:25 31/12 2007

Nå sitter jeg alene bakerst i vanen, sammen med den rare sjåføren vår, mens de andre tar et tre kvarters stopp i Silk Village. Så da benytter jeg sjansen til å skrive litt.

I går kveld var siste kvelden på trekkingturen. Mrs. Tu hadde overgått seg selv og laget det beste måltidet hittil, og etter å ha gaflet i oss rubbel og bit var det klart for fest!

Plutselig åpnet vinduene i bambushytten seg, og inn stakk svære bambusstokker. Og så kom det en nydelig thai-jente og presenterte det kommende nummeret. Etter regndans, soldans, konefangerdans og risdans var det vår tur å prøve. Dansen vi fikk bli med på lignet litt på hoppe-strikk konseptet: man skulle hoppe rundt blant bambusstokker, og på hvert fjerde slag slo de bambusstokkene sammen og da gjaldt det å være i luften for ikke å klemme føttene.

Etter en del ringdans var det klart for kveldens norske innslag: vi stilte oss opp på rekke og sang Jeg Gikk En Tur På Stien i kanon, og inntaket risvin ga Mamma mot til å trå til med Eg Rodde Meg Ut På Seiegrunnen (sistnevnte fikk jeg filmet, så look out Youtube).

Til slutt gikk vi trøtte og la oss, etter det som hittil har vært turens seneste kveld, nærmere bestemt å legge seg kvart over 9. Sprøtt.

Til frokost i dag fikk vi BananaPancakes, Nam’s livrett.
Det smakte varm banan og trolldeig.

Derfor tok jeg en smart manøver og samlet alle pannekakene i en pose for så å putte dem i sekken min. Hele bilturen har jeg sitter og krysset fingrene for at de ikke skal begynne å lukte før jeg får sjansen til å pælme godsakene.

I kveld skal vi ut og spise på en half vestlig/half vietnamesisk restaurant. Godt nyttår, og gratulerer med dagen Elin og Oliver! :)

Blogg fra de første 2 dagene i dette rare rare landet

25/12-07, kl 20:10

Da er vi endelig vel buksert på flyet som skal ta oss på den elleve timer lange turen fra Paris til Bankok. Veien til dette store flyet har vært noe hektisk: da vi landet i Paris ble vi sittende inne i flyet i vel en halvtime, grunnet tekniske problemer som førte til at hele flyplassen kollapset. Flaks, sa Severin Suveren.

Så omsider fikk vi gå ”i land” via bakveien. Om enn noe forsinket, så var vi fortsatt i rute. Trodde vi.
For da vi kom inn på flyplassen var det et toalettskilt som møtte oss, og toaletter var sårt etterlengtet ettersom ingen av oss støtter Foreningen For Flydoenes Fremme (FFFF). Derfor brukte vi vår tid, og ekstra forlenget ble toalettvisitten da jeg klarte å legge fra meg mobilen i et av avlukkene. Da jeg sprintet i panikk med mammas kritiske blikk tatovert på ryggen, hadde avlukket blitt opptatt i mellomtiden.

Vel ute, med mobilen i god behold, roet vi oss i visshet om at vi hadde et helt kvarter til å gå til gaten. Det vil si, alle unntatt Mamma, som mente at vi hadde veldig dårlig tid.
Jeg sa meg sarkastisk enig med henne, og tilføyde at selvfølgelig hadde vi dårlig tid, vi hadde jo tenkt å dra hjem igjen Norge, vanne kaktusen, dra tilbake til Paris for så å rulle kråke bort til gaten. Applausen for mine vittigheter var noe laber, med unntak av Beate som leende støttet opp om sin søster. Flink pike.

Nå har det seg sånn at jeg undervurderte Paris flyplass kraftig. Når du kommer rett fra den kiosken vi har til flyplass er det lett å ta feil, prøvde jeg å si til mamma mens vi løp 300-meter spurt til toget som skulle ta oss til gaten som befant seg i nabolandet. Det så ikke ut til at mamma registrerte min premieoppsetning av ro ro til fiskeskjær, så jeg har nok en feit Hva Var Det Jeg Sa i vente.

Kl 22:30, Norsk tid.

Det tok oss ca 10 minutter å sjekke ut flyets fasiliteter, og vi kan på dette tidspunkt fastslå at en 40 cm ikke samsvarer med ønsket benplass, at flyørepropper holder like høy standard som happymeal lekene, og at Air France burde vurdere å bytte cateringfirma.

05:45, Norsk tid

God morgen! Nå har jeg nettopp våknet etter å faktisk ha klart å sove i nesten 5 timer. Jeg skjønte på et tidspunkt at jeg med mine 165 cm like gjerne kunne slå meg til ro på gulvet. Så kan De Høyes Forening kose seg med soveakrobatikk fordelt over en knapp kvadratmeter

Det var en noe kritisk, men veldig sulten Julie som inspiserte flyfrokosten. Etter noen minutters observasjoner kunne jeg konstatere at det å elske cheddar-ost er noe jeg er helt alene om, at selv om noe ser ut som eplekake behøver det slett ikke å være det, og at vakuumpakket gulost ligner veldig på hud. Beate la konsekvent fra seg brødskiven da jeg erklærte det siste der forresten. Wonder why..

06:30, Norsk tid

Liste over nattens begivenheter:
- Vi ble bedt om å skalke alle luker da vi fløy over Afghanistan, for ikke å bli en flygende bombeskive. Friskt.
- Vi har funnet ut at pappa sover med øynene åpne, så ja mine damer og herrer, han er så skummel som dere alltid har trodd
- For øyeblikket er jeg vitne til panikk i kjent stil, det har seg nemlig slik at Beate ikke finner passet sitt, og det vil gjøre oss strandet i Thailand i to dager om hun ikke finner det. Svært upopulært.

08:00, Norsk tid

Jeg sitter her på vei fra Bangkok og lurer på om jeg burde anse meg selv om som for gammel til å finne det hysterisk morsomt at den Vietnamesiske valutaen heter Dong. Hvor mange dong har du brukt i dag?

20:31 Norsk tid, 02:31 Vietnamesisk tid 27/12 2007

Jetlag.
Nå sitter jeg i sengen på hotellet og hører på alle de rare lydene utenfor mens jeg funderer over fenomenet jetlag. Vietnam ligger nemlig 6 timer foran Norge i tid, noe som betyr at da jeg la med kl 18, Vietnamesisk tid, så tok jeg egentlig kvelden klokken 11 på morgenen i Norge. Det resulterte i at jeg våknet uthvilt 7 timer senere, altså klokken 6 på kvelden, Norsk tid, og midnatt i Hanoi. Jeg har nå vært våken i over 3 timer, og kommet frem til at jeg må døgne for å ta igjen tidsforskjellen. Yess.

Her kommer en liten oppdatering på hva som skjedde mellom Paris og Hanoi:
Til alles lettelse så fant Beate passet sitt, og alt var fryd og gammen. Da vi landet i Hanoi sto det en liten thai-mann i velkomsthallen, med et skilt som det sto Beate Berge på. Vi tok sjansen på at det var oss, og gikk bort til den lille mannen som vi senere fant ut at heter Nam. Etter en tre kvarters tur i minibuss, var vi framme ved hotellet. Jeg la meg til å sove med en gang, noe jeg som sagt ikke burde gjort.

20:47 Norsk tid, 02:47 Vietnamesisk tid

I mangel av noe bedre å gjøre gikk jeg for å pusse tennene mine, noe jeg ikke hadde gjort siden vi forlot Norge, og pelsen på fortenna kunne trenge litt trimming. Jeg fant en liten tube med mintgrønt innhold, og tenkte fornøyd at jeg hadde lokalisert tannpastaen. Etter nøyaktig ett sekunds pussing lå jeg med hodet i vasken i et desperat forsøk på å skylle bort alt barberskummet som boblet rundt i munnen min.
Nå er det bare 3 timer til de andre står opp, så jeg får returnere til å stirre i taket.

12:23 Norsk tid, 18:23 Vietnamesisk tid

Nå har vi endelig kommet hjem til hotellet etter en lang og opplevelsesrik dag! Vi startet halv ni i dag morges, da Nam kom og hentet oss i en stilig van. Vi kjørte til et museum som het something something som jeg ikke husker, eneste som festet seg var at Nam ikke klarer å si ”S” midt inne i et ord, så han uttaler det Mjuthium. Haha.

Videre dro vi hjemstedet og gravplassen til Ho Chi Minh. Vi fikk gå inn i den overdådige bygningen har var begravet i, og midt inni der lå han sannelig. Han så ut som en helt vanlig gammel mann som tok seg en lur inne i en glassboks. Nå kan jeg ikke si at det er noe jeg ser hver dag, så jeg ble litt stiv da jeg så ham. Men jeg played it cool, og gikk arm i arm med mamma ut derfra selv om den skumle vakten hadde sagt ”waak one and one, naat tooo”.

Videre dro vi til nok et mjuthium, like interessant som det forrige, og like slitsomt fordi vi må rette all mulig konsentrasjon mot Nam for å skjønne hva det er han sier. Til slutt dro vi på et ”water puppet show”, som faktisk var veldig kult, i hvert fall de første 10 minuttene jeg fikk med meg før jeg sovnet.

Etter det dro vi på et marked. Og herrejesus for et marked! Jeg har ALDRI sett så mange sko, vesker, klær, elektroniske dippedutter og lommebøker på ett sted. Det var helt sykt! Og alt koster like mye som en Bugg, det dyreste jeg kjøpte kostet 320.000 dong, som tilsvarer omkring 150 norske kroner. Lenge leve inflasjonen.

Nå sitter jeg og Beate bare på hotellrommet og begynner så smått å pakke til trekkingturen i morgen. Vi drar klokken 8 i morgen tidlig, og blir borte til nyttårsaften, så det blir dårlig med blogging fremover. Men nå har dere en oppdatering hvertfall! Snakkes neste år :)

Morgenstund har stress i munn ?

Her er nok en blogg om hvordan ting står til her i Norge før avreise.
Jeg (Julie) har stått opp tidlig for å bevise for mamma en gang for alle at man KAN pakke samme morgen som man skal dra. Dere som aner en noe frustrert Trine - dere har helt rett! Men nå er vi altså klar. Tror jeg da.

Jeg har litt blandede følelser akkurat her jeg sitter, jeg har på mange måter ikke lyst til å dra fra Norge og alt og alle her. Men på den annen side så er dette en once in a lifetime experience, så det er bare å kaste seg ut i det, og håpe vi kommer hjem uten kiste på!

Nei, nok blogging fra Norge tror jeg. Neste blogg fra Norge blir om nesten en måned, når vi kommer hjem! Med mindre jeg tar Nerd til nye nivåer og blogger litt på gardermoen. Ikke umulig

Hjemreisen er satt til 17 januar, som vil si at vi er hjemme en eller annen gang den 18, for eventuell presse som vil møte oss på flyplassen. Nærmere tidspunkt kommer

Så da snakkes vi i Vietnam!

Nervøs hilsen, Julie

Før avreise

Jaja folkens, da er det kun noen små timer med søvn før flyet vårt går! Julaften er vel overstått, og nå er vi klare. Vel, riktignok har ingen av oss pakket enda, men sånn skal det vel være?

Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, internettkafeer skal være min store interesse på denne turen. Så følg med et par ganger i uken, her vil det komme nyheter om hva vi opplever, foretar oss og ikke minst hvor vi befinner oss i skrivende stund.

Sees i Vietnam!