torsdag 3. januar 2008

ROCK BOTTOM. Og opp igjen :)

På vei tilbake til hotellet i Hanoi, etter å ha dratt fra Phoon Chom stoppet vi på en restaurant langs veien, og det var da jeg begynte å føle meg dårlig. Ingen av oss var egentlig spesielt sultne, så vi stoppet mest der fordi vi ikke klarte å skrape sammen nok energi til å nekte.
Da vi kom inn fikk vi valget mellom å sitte på stoler ved bordet, eller oppå et lavt langbord, med et lite bord på toppen. Formannen og visepresidenten i De Høyes Forening (Kalt Pappa og Beate blant venner) ville sitte ved bordet, men jeg insisterte på å sitte på den vietnamesiske måten. Hvorfor, I will never know.
Men så satt vi der da, og jeg måtte late som jeg syns det var superbehagelig siden det tross alt var min feil at vi satt der i det hele tatt. Og keep in mind mine damer og herrer at vi hadde labbet rundt i jungelen i fire dager, og derfor så ut som vi hadde drevet med noe mistenkelig kvelden før, siden vi var så ekstremt støle. Så å sitte med bena i kors oppå et bord var ikke nr 1 på Ønskede Aktiviteter-listen.

Etter å ha sett en ukjent fisk svømme slapt rundt i en gjørmetank og en sliten hummer stirre molefonkent på oss fra akvariet ved kjøkkendøren, bestemte vi oss for suppe. Kyllingsuppe med mais, og soppsuppe med sopp (du vet aldri i dette landet).
Da vi fikk de små bollene våre så det ut som at noen hadde glemt å pusse brillene og derfor snytt seg rett oppi bollen, for konsistensen var deretter. Jeg var selvfølgelig den første til å påpeke akkurat dette, men etter et kjapt blikk fra Mamma og skålbytte med pappa lukket jeg brødboksen og satt heller stille og lekte med snørret.

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi to suiter, de fineste rommene på hele hotellet. Mamma og Pappas rom hadde boblebad, to dobbeltsenger og en flatskjerm, mens jeg og Beate hadde stort rom uten flatskjerm, men med internett-tilgang. Så den dagen gikk med til å ligge i senga og oppdatere seg på hva som hadde skjedd hjemme i Norge mens vi hadde vært borte.
Dette var forresten på nyttårsaften, så på kvelden skulle vi ut og spise på en fin restaurant vi hadde bestilt bord på. Men akkurat da vi skulle dra fikk Beate høy feber og begynte å skjelve og hakke tenner, så hun ble hjemme mens jeg og Moder og Fader dro til en restaurant rett borti gata. Og DET var litt av en opplevelse!

Da vi først kom inn satt det en million vietnamesere der, som alle ga med det velkjente ”oj-hun-har-grønne-øyne-og-krøllete-hår-folkens, stirr-på-henne”-blikket. Men så satt vi oss ved et bord da, og jeg følte meg ikke konge jeg heller, så jeg bestilte bare forretter, nemlig 10 forskjellige typer vårruller (minn meg forresten på at jeg aldri skal spise en vårrull igjen i hele mitt liv).
Da maten kom hadde nesten alle i restauranten gått, unntatt et par familier og et privat selskap som satt i et separat rom. Og plutselig, mens vi satt og spiste, kom det to kelnere ut fra det private selskapet, mens de dro en skilpadde langs gulvet. Dette fanget jo selvfølgelig vår oppmerksomhet, så vi ble sittende å stirre på scenen som utspilte seg på gulvet rett ved siden av bordet vårt:

Først begynte de å knipse på den. Den lå på ryggen, så den begynte å sprelle, og jeg tenke at de kanskje bare skulle gjenopplive den, og at det var jo en for så vidt hyggelig gjerning. Men så trakk de fram en fyrstikkeske og begynte å svi den litt under halen, noe som resulterte i enda mer sprelling. Men mitt beskyttede sinn skjønte plutselig at verden er et grusomt sted og at de bare skulle gjøre den mest mulig levende før de tok livet av den, så jeg så fort vekk, og Mamma gjorde det samme. Nå satt vi begge to og så på ”dette-har-jeg-sett-hundre-ganger-før”-ansiktet til Pappa, og etter hvert sa han ”Oj, ikke se nå Julie. Og ikke nå heller. Å heisann, ikke se nå. Åh. Ojda”.
Da de var ferdige og dyret var drept etter alle kunstens regler dro de den tilbake inn til det private selskapet, og vi satt der med gullfisktryner alle tre. Da vi kom til overflaten så vi det rareste: INGEN hadde reagert, untatt oss. De andre gjestene satt bare og spiste, og viste kun antydninger til å rynke på nesen grunnet eimen av Svidd Skilpadde (anbefaler ikke den duften forresten).
Jeg tror det tok oss ett minutt å be om regningen og humpe ut derfra på våre såre føtter og støle kropper.

Neste dag ble vi bare værende på hotellrommet, fordi både Beate og jeg var syke. Beate var verst, og sov hele dagen nesten. Den kvelden ble vi kjørt til togstasjonen sammen med Nam, og plassert på et natt-tog som skulle ta oss til Hue, en annen by litt lengre ned i Vietnam. Kupeen var cirka like stor som en medium skoeske, så det ble et intimt farvel med Nam da vi alle sammen skulle mose oss inn i kupeen. Vi gikk og la oss ganske raskt, og jeg våknet 7 timer senere, etter en god natts søvn, for å se Mamma sittende nede i Beate sin seng i noe som ikke så ut som en komfortabel stilling. Beate sov på henne og Pappa lå i sin egen seng, fremdeles med øynene åpne. Og fremdeles like skummel. Men jeg måtte på do, enten jeg ville eller ikke, så jeg mannet meg opp og gikk ut i gangen. Doen svarte til alle forventningene jeg hadde, med andre ord en do jeg ikke engang ville sendt min verste fiende inn på. Med mindre det var snakk om Dan Børge Akerø da selvfølgelig.

Da jeg gikk ut i gangen igjen var alle kupédørene lukket, og jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke husket hvilken kupé jeg hadde kommet fra! Så etter å ha sjekket et par kupéer, alle merkelig nok bebodd av australiere, fant jeg vår. Og den var låst. Jeg kom til den konklusjon at jeg nå hadde to alternativer: bli ute i gangen og ha blunkekonkurranse med togvakten, eller banke på døren og vekke den skumle mannen som sover med øynene åpne. Tro det eller ei så gikk jeg for alternativ 2, og heldigvis var det Beate som åpnet. De hadde nemlig våknet mens jeg var ute, og sett at døren var ulåst, og nei de skjønte ikke at jeg hadde gått ut, så de låste den like gjerne igjen. Jeg er elsket.

Humøret sank hakk for hakk da vi rullet inn på Hue stasjon, da det eneste jeg så i alle døråpninger var flere og flere squattende mennesker som skrellet noe. Og det regnet. Da vi kom ut på perrongen var i guiden vår der, så etter et kvarter med ”TAXI, YES?!?!?”, takket vi til slutt ja og kjørte til hotellet. Og der ble vi. Beate var fortsatt veldig dårlig, så etter noen timer ringte Mamma en doktor som kom og trykket litt på magen min, og stakk to sprøyter i setemuskelen til Beate. En på hver side. Quite entertaining! Han erklærte at Beate hadde matforgiftning, og jeg hadde mageinfeksjon. Vi fikk flere piller enn det er på lageret på Riksen, og så gikk han.

Og nå er vi fremme ved i dag. Beate hadde fått beskjed om å kun spise toast i to døgn, så hun lå på sengen og var veldig lei seg, og jeg følte at det var min plikt å gjøre noe med akkurat det. Så etter å ha vridd meg rundt i rommet og vrikket og blunket i alle retninger i et forsøk på å parodiere Jessica Simpsons svar på en bilvask, akkompagnert av ”My Boots Are Made For Walkin’”, smilte hun endelig igjen. Men da var det min tur til å gråte. For jeg oppdaget til min forferdelse at mobiltelefonen min var borte, den lå nemlig igjen på toget. Så den ser jeg nok aldri igjen. Så jeg har ikke mobil resten av turen, og er avhengig av pcer for å snakke med alle hjemme som jeg savner så mye at jeg går i vinkel på veggen. Dere vet hvem dere er :)

Senere på dagen følte alle seg mye bedre, og etter å ha hørt meg utbryte ”PIZZA!” en gang i minuttet ble de andre til slutt så lei at de kneblet meg og tok meg med til en europeisk restaurant der vi bestilte 3 store pizzaer. Jeg må ha vist en enormt stor begeistring for de kjente og kjære godene på bordet, for da vi skulle gå derfra kom servitøren bort og ga meg en Heinz Ketchup i suvenir.

Etterpå dro vi på shopping, og nå sitter vi alle, fornøyde og mette på hotellet. Vi har fått endret planene på grunn av den nylig oppdagede av regnsesongen her i midt-vietnam, så vi flyr til Saigon i morgen, til sol og 26 varmegrader. Can’t wait! Så da lover jeg å publisere mer når vi kommer dit. Håper det er noen som leser dette forresten!

Til slutt må jeg bare si at jeg savner dere alle hjemme så utrolig mye, så mye at Mamma nesten lappet til meg igjen, og jeg håper at alle har det bra! Kos dere med hverandre nå i julen, og tenk på oss her vi er i dette rare, men veldig spennende landet! Tenker på dere alle. Snakkes i Saigon!

2 kommentarer:

genettse sa...

Jeg leser jeg vettu Julie. Har det sykt morsomt her jeg sitter. Du er kjempe flink!! Men gleder meg til å få deg hjem. Kos deg videre!! Tenker på deg!
Genette

Grovika sa...

Hei på deg Julie!
Svein og meg leser og leser og bare venter på mer hele tiden.
Dette er både bedre og mer underholdende enn både bøker og tv.
DU ER FANTASTISK GOD TIL Å SKRIVE!!
Vi sitter her i snøstorm og kaos med 60 cm nysnø, og bruker dagen til å måke, måke og måke. Så kos deg med fantastiske inntrykk fra Vietnam. Dere kommer nå til den spennende byen Tanh Pho som yrer av liv, og det passer vel deg?? :-)
Etter all reising så skal dere jo på badeferie, så du har mye å se frem til. Hils alle.
Masse klemmer fra Svein og Anette