17:23, Vietnamesisk tid
Beklager det lange oppholdet i blogging nå, det skyldes dårlig internettilkobling og en anelse prestasjonsangst hos forfatteren da hun fant ut hvor mange som følger med! Men her kommer altså en oppdatering:
Da vi satt på flyplassen for å fly domestic fra Hue til Saigon fikk både min mor og jeg et lite emosjonelt sammenbrudd, Mammas ble vel egentlig utløst av mitt eget, som igjen ble utløst av en kjapp tur innom Facebook for å se på bilder fra nyttårsfeiring i Norge.
Dere stamleserne husker uten tvil vår skilpaddebefengte nyttårsfeiring som definitivt ikke havner på topp ti-listen, så derfor var synet av vennene mine som feiret sammen litt tøft for mitt tenåringsorienterte hode. Så da vi kom til Saigon sent på kvelden var ikke stemningen på topp, og vi hadde et påfølgende krisemøte på hotellrommet, der mamma gjorde det klart at å sette meg på fly til Noreg dagen etter var like uaktuelt som at Mullah Krekar skulle få hennes velsignelse til å gifte seg med meg.
Så da ble vi enige om å gjøre det beste ut av de nesten to ukene som var igjen, med en påfølgende middag i den forlatte spisesalen på hotellet.
Det er ikke egentlig så mye mer å rapportere fra det 6 dager lange oppholdet i Saigon, annet enn at det var VARMT, og en litt morsom hendelse i en butikk. Advarsel til gutter og menn som ikke liker naturfag: ikke følg med på neste avsnitt:
Nå har det seg altså slik at den kinesiske heksedoktoren bomma litt på diagnosen, da det viste seg at mine magesmerter kun skyldtes tante-røds månedlige visitt, og ikke mageinfeksjon. Og da måtte vi ut og kjøpe tilhørende utstyr. Men hva kvinner i Vietnam gjør når de har mensen er beyond me, for det var neimen ikke lett! Først prøvde vi å finne et farmacia ved å spørre i forskjellige butikker, men ingen skjønte noenting, så det endte opp med at jeg måtte dramatisere en form for sykdom som krevde medisinsk assistanse, og da var det en smart sjel som skjønte tegninga.
Da vi kom inn på apoteket sto det en litt tafatt dame bak skranken, og jeg tenkte "dette kan bli interessant." Og det ble det. Vi hadde et lite håp om at den fancy engelske oversettelsen "sanitary napkins" kanskje skulle smøre hjulene i noen bjeller, men det ringte ingen. Så da prøvde vi oss på diverse andre diskret kallenavn på bind, uten noen videre flaks, så jeg skjønte at jeg måtte ty til tegning. Jeg prøvde iherdig å få klort ned en troverdig tegning av et bind, og etter en liten stund utbrøt hun "NO TAMPONS, NO! NO!", så da fikk jeg inn enda en kultur-leksjon: tamponger er Djevelens propp. Got it.
Så da måtte jeg late som at jeg holdt en tampong og klemte den flat, og DA gikk det opp for en av mennene som sto blandt de mange som hadde samlet seg rundt for å se på den underholdende scenen. Han pekte rett over gaten, og så enkelt var det.
Så er vi fremme ved idag. Vi dro fra hotellet, noe forsinket, som førte til at den stakkars sjåføren kvalifiserte til en rolle i Rush Hour 4 mens han raste rundt i gatene og fikk oss til flyplassen på en halvtime, selvom turen i teorien tar 60 minutter.
Så var vi fremme på Phu Quoc, en liten øy midt uti havet. Og dette er som å gå rett inn i pcen når du spiller The Sims On Holiday, eventuelt også rett inn i et bilde som er manipulert i Photshop i et par timer. For dette stedet, det er ikke til å tro.
Selve beach resorten ligger omtrent oppå stranden, men har alikevel et fantastisk svømmebasseng med bar OPPI bassenget, og en utrolig hvit bro over. Gresset rundt de mange hyttene er skåret i perfekte firkanter og er akkurat litt for grønt til at det er troverdig.
Stranden er uendelig. Sanden er skjellhvit og myk, havbunnen føles som en kjempestor pute og vannet er så turkis at det er vanskelig å tro, akkurat som den klare og skyfrie blå himmelen.
Dette er så vakkert at jeg nesten blir litt melankolsk, og det får meg til å tenke på hvor vakker denne rare verdenen vår faktisk kan være, hvis vi bare lar den få lov.
Tankefulle klemmer fra Julie, som lover å oppdatere så ofte jeg kan denne siste uken :-)
fredag 11. januar 2008
torsdag 3. januar 2008
ROCK BOTTOM. Og opp igjen :)
På vei tilbake til hotellet i Hanoi, etter å ha dratt fra Phoon Chom stoppet vi på en restaurant langs veien, og det var da jeg begynte å føle meg dårlig. Ingen av oss var egentlig spesielt sultne, så vi stoppet mest der fordi vi ikke klarte å skrape sammen nok energi til å nekte.
Da vi kom inn fikk vi valget mellom å sitte på stoler ved bordet, eller oppå et lavt langbord, med et lite bord på toppen. Formannen og visepresidenten i De Høyes Forening (Kalt Pappa og Beate blant venner) ville sitte ved bordet, men jeg insisterte på å sitte på den vietnamesiske måten. Hvorfor, I will never know.
Men så satt vi der da, og jeg måtte late som jeg syns det var superbehagelig siden det tross alt var min feil at vi satt der i det hele tatt. Og keep in mind mine damer og herrer at vi hadde labbet rundt i jungelen i fire dager, og derfor så ut som vi hadde drevet med noe mistenkelig kvelden før, siden vi var så ekstremt støle. Så å sitte med bena i kors oppå et bord var ikke nr 1 på Ønskede Aktiviteter-listen.
Etter å ha sett en ukjent fisk svømme slapt rundt i en gjørmetank og en sliten hummer stirre molefonkent på oss fra akvariet ved kjøkkendøren, bestemte vi oss for suppe. Kyllingsuppe med mais, og soppsuppe med sopp (du vet aldri i dette landet).
Da vi fikk de små bollene våre så det ut som at noen hadde glemt å pusse brillene og derfor snytt seg rett oppi bollen, for konsistensen var deretter. Jeg var selvfølgelig den første til å påpeke akkurat dette, men etter et kjapt blikk fra Mamma og skålbytte med pappa lukket jeg brødboksen og satt heller stille og lekte med snørret.
Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi to suiter, de fineste rommene på hele hotellet. Mamma og Pappas rom hadde boblebad, to dobbeltsenger og en flatskjerm, mens jeg og Beate hadde stort rom uten flatskjerm, men med internett-tilgang. Så den dagen gikk med til å ligge i senga og oppdatere seg på hva som hadde skjedd hjemme i Norge mens vi hadde vært borte.
Dette var forresten på nyttårsaften, så på kvelden skulle vi ut og spise på en fin restaurant vi hadde bestilt bord på. Men akkurat da vi skulle dra fikk Beate høy feber og begynte å skjelve og hakke tenner, så hun ble hjemme mens jeg og Moder og Fader dro til en restaurant rett borti gata. Og DET var litt av en opplevelse!
Da vi først kom inn satt det en million vietnamesere der, som alle ga med det velkjente ”oj-hun-har-grønne-øyne-og-krøllete-hår-folkens, stirr-på-henne”-blikket. Men så satt vi oss ved et bord da, og jeg følte meg ikke konge jeg heller, så jeg bestilte bare forretter, nemlig 10 forskjellige typer vårruller (minn meg forresten på at jeg aldri skal spise en vårrull igjen i hele mitt liv).
Da maten kom hadde nesten alle i restauranten gått, unntatt et par familier og et privat selskap som satt i et separat rom. Og plutselig, mens vi satt og spiste, kom det to kelnere ut fra det private selskapet, mens de dro en skilpadde langs gulvet. Dette fanget jo selvfølgelig vår oppmerksomhet, så vi ble sittende å stirre på scenen som utspilte seg på gulvet rett ved siden av bordet vårt:
Først begynte de å knipse på den. Den lå på ryggen, så den begynte å sprelle, og jeg tenke at de kanskje bare skulle gjenopplive den, og at det var jo en for så vidt hyggelig gjerning. Men så trakk de fram en fyrstikkeske og begynte å svi den litt under halen, noe som resulterte i enda mer sprelling. Men mitt beskyttede sinn skjønte plutselig at verden er et grusomt sted og at de bare skulle gjøre den mest mulig levende før de tok livet av den, så jeg så fort vekk, og Mamma gjorde det samme. Nå satt vi begge to og så på ”dette-har-jeg-sett-hundre-ganger-før”-ansiktet til Pappa, og etter hvert sa han ”Oj, ikke se nå Julie. Og ikke nå heller. Å heisann, ikke se nå. Åh. Ojda”.
Da de var ferdige og dyret var drept etter alle kunstens regler dro de den tilbake inn til det private selskapet, og vi satt der med gullfisktryner alle tre. Da vi kom til overflaten så vi det rareste: INGEN hadde reagert, untatt oss. De andre gjestene satt bare og spiste, og viste kun antydninger til å rynke på nesen grunnet eimen av Svidd Skilpadde (anbefaler ikke den duften forresten).
Jeg tror det tok oss ett minutt å be om regningen og humpe ut derfra på våre såre føtter og støle kropper.
Neste dag ble vi bare værende på hotellrommet, fordi både Beate og jeg var syke. Beate var verst, og sov hele dagen nesten. Den kvelden ble vi kjørt til togstasjonen sammen med Nam, og plassert på et natt-tog som skulle ta oss til Hue, en annen by litt lengre ned i Vietnam. Kupeen var cirka like stor som en medium skoeske, så det ble et intimt farvel med Nam da vi alle sammen skulle mose oss inn i kupeen. Vi gikk og la oss ganske raskt, og jeg våknet 7 timer senere, etter en god natts søvn, for å se Mamma sittende nede i Beate sin seng i noe som ikke så ut som en komfortabel stilling. Beate sov på henne og Pappa lå i sin egen seng, fremdeles med øynene åpne. Og fremdeles like skummel. Men jeg måtte på do, enten jeg ville eller ikke, så jeg mannet meg opp og gikk ut i gangen. Doen svarte til alle forventningene jeg hadde, med andre ord en do jeg ikke engang ville sendt min verste fiende inn på. Med mindre det var snakk om Dan Børge Akerø da selvfølgelig.
Da jeg gikk ut i gangen igjen var alle kupédørene lukket, og jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke husket hvilken kupé jeg hadde kommet fra! Så etter å ha sjekket et par kupéer, alle merkelig nok bebodd av australiere, fant jeg vår. Og den var låst. Jeg kom til den konklusjon at jeg nå hadde to alternativer: bli ute i gangen og ha blunkekonkurranse med togvakten, eller banke på døren og vekke den skumle mannen som sover med øynene åpne. Tro det eller ei så gikk jeg for alternativ 2, og heldigvis var det Beate som åpnet. De hadde nemlig våknet mens jeg var ute, og sett at døren var ulåst, og nei de skjønte ikke at jeg hadde gått ut, så de låste den like gjerne igjen. Jeg er elsket.
Humøret sank hakk for hakk da vi rullet inn på Hue stasjon, da det eneste jeg så i alle døråpninger var flere og flere squattende mennesker som skrellet noe. Og det regnet. Da vi kom ut på perrongen var i guiden vår der, så etter et kvarter med ”TAXI, YES?!?!?”, takket vi til slutt ja og kjørte til hotellet. Og der ble vi. Beate var fortsatt veldig dårlig, så etter noen timer ringte Mamma en doktor som kom og trykket litt på magen min, og stakk to sprøyter i setemuskelen til Beate. En på hver side. Quite entertaining! Han erklærte at Beate hadde matforgiftning, og jeg hadde mageinfeksjon. Vi fikk flere piller enn det er på lageret på Riksen, og så gikk han.
Og nå er vi fremme ved i dag. Beate hadde fått beskjed om å kun spise toast i to døgn, så hun lå på sengen og var veldig lei seg, og jeg følte at det var min plikt å gjøre noe med akkurat det. Så etter å ha vridd meg rundt i rommet og vrikket og blunket i alle retninger i et forsøk på å parodiere Jessica Simpsons svar på en bilvask, akkompagnert av ”My Boots Are Made For Walkin’”, smilte hun endelig igjen. Men da var det min tur til å gråte. For jeg oppdaget til min forferdelse at mobiltelefonen min var borte, den lå nemlig igjen på toget. Så den ser jeg nok aldri igjen. Så jeg har ikke mobil resten av turen, og er avhengig av pcer for å snakke med alle hjemme som jeg savner så mye at jeg går i vinkel på veggen. Dere vet hvem dere er :)
Senere på dagen følte alle seg mye bedre, og etter å ha hørt meg utbryte ”PIZZA!” en gang i minuttet ble de andre til slutt så lei at de kneblet meg og tok meg med til en europeisk restaurant der vi bestilte 3 store pizzaer. Jeg må ha vist en enormt stor begeistring for de kjente og kjære godene på bordet, for da vi skulle gå derfra kom servitøren bort og ga meg en Heinz Ketchup i suvenir.
Etterpå dro vi på shopping, og nå sitter vi alle, fornøyde og mette på hotellet. Vi har fått endret planene på grunn av den nylig oppdagede av regnsesongen her i midt-vietnam, så vi flyr til Saigon i morgen, til sol og 26 varmegrader. Can’t wait! Så da lover jeg å publisere mer når vi kommer dit. Håper det er noen som leser dette forresten!
Til slutt må jeg bare si at jeg savner dere alle hjemme så utrolig mye, så mye at Mamma nesten lappet til meg igjen, og jeg håper at alle har det bra! Kos dere med hverandre nå i julen, og tenk på oss her vi er i dette rare, men veldig spennende landet! Tenker på dere alle. Snakkes i Saigon!
Da vi kom inn fikk vi valget mellom å sitte på stoler ved bordet, eller oppå et lavt langbord, med et lite bord på toppen. Formannen og visepresidenten i De Høyes Forening (Kalt Pappa og Beate blant venner) ville sitte ved bordet, men jeg insisterte på å sitte på den vietnamesiske måten. Hvorfor, I will never know.
Men så satt vi der da, og jeg måtte late som jeg syns det var superbehagelig siden det tross alt var min feil at vi satt der i det hele tatt. Og keep in mind mine damer og herrer at vi hadde labbet rundt i jungelen i fire dager, og derfor så ut som vi hadde drevet med noe mistenkelig kvelden før, siden vi var så ekstremt støle. Så å sitte med bena i kors oppå et bord var ikke nr 1 på Ønskede Aktiviteter-listen.
Etter å ha sett en ukjent fisk svømme slapt rundt i en gjørmetank og en sliten hummer stirre molefonkent på oss fra akvariet ved kjøkkendøren, bestemte vi oss for suppe. Kyllingsuppe med mais, og soppsuppe med sopp (du vet aldri i dette landet).
Da vi fikk de små bollene våre så det ut som at noen hadde glemt å pusse brillene og derfor snytt seg rett oppi bollen, for konsistensen var deretter. Jeg var selvfølgelig den første til å påpeke akkurat dette, men etter et kjapt blikk fra Mamma og skålbytte med pappa lukket jeg brødboksen og satt heller stille og lekte med snørret.
Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi to suiter, de fineste rommene på hele hotellet. Mamma og Pappas rom hadde boblebad, to dobbeltsenger og en flatskjerm, mens jeg og Beate hadde stort rom uten flatskjerm, men med internett-tilgang. Så den dagen gikk med til å ligge i senga og oppdatere seg på hva som hadde skjedd hjemme i Norge mens vi hadde vært borte.
Dette var forresten på nyttårsaften, så på kvelden skulle vi ut og spise på en fin restaurant vi hadde bestilt bord på. Men akkurat da vi skulle dra fikk Beate høy feber og begynte å skjelve og hakke tenner, så hun ble hjemme mens jeg og Moder og Fader dro til en restaurant rett borti gata. Og DET var litt av en opplevelse!
Da vi først kom inn satt det en million vietnamesere der, som alle ga med det velkjente ”oj-hun-har-grønne-øyne-og-krøllete-hår-folkens, stirr-på-henne”-blikket. Men så satt vi oss ved et bord da, og jeg følte meg ikke konge jeg heller, så jeg bestilte bare forretter, nemlig 10 forskjellige typer vårruller (minn meg forresten på at jeg aldri skal spise en vårrull igjen i hele mitt liv).
Da maten kom hadde nesten alle i restauranten gått, unntatt et par familier og et privat selskap som satt i et separat rom. Og plutselig, mens vi satt og spiste, kom det to kelnere ut fra det private selskapet, mens de dro en skilpadde langs gulvet. Dette fanget jo selvfølgelig vår oppmerksomhet, så vi ble sittende å stirre på scenen som utspilte seg på gulvet rett ved siden av bordet vårt:
Først begynte de å knipse på den. Den lå på ryggen, så den begynte å sprelle, og jeg tenke at de kanskje bare skulle gjenopplive den, og at det var jo en for så vidt hyggelig gjerning. Men så trakk de fram en fyrstikkeske og begynte å svi den litt under halen, noe som resulterte i enda mer sprelling. Men mitt beskyttede sinn skjønte plutselig at verden er et grusomt sted og at de bare skulle gjøre den mest mulig levende før de tok livet av den, så jeg så fort vekk, og Mamma gjorde det samme. Nå satt vi begge to og så på ”dette-har-jeg-sett-hundre-ganger-før”-ansiktet til Pappa, og etter hvert sa han ”Oj, ikke se nå Julie. Og ikke nå heller. Å heisann, ikke se nå. Åh. Ojda”.
Da de var ferdige og dyret var drept etter alle kunstens regler dro de den tilbake inn til det private selskapet, og vi satt der med gullfisktryner alle tre. Da vi kom til overflaten så vi det rareste: INGEN hadde reagert, untatt oss. De andre gjestene satt bare og spiste, og viste kun antydninger til å rynke på nesen grunnet eimen av Svidd Skilpadde (anbefaler ikke den duften forresten).
Jeg tror det tok oss ett minutt å be om regningen og humpe ut derfra på våre såre føtter og støle kropper.
Neste dag ble vi bare værende på hotellrommet, fordi både Beate og jeg var syke. Beate var verst, og sov hele dagen nesten. Den kvelden ble vi kjørt til togstasjonen sammen med Nam, og plassert på et natt-tog som skulle ta oss til Hue, en annen by litt lengre ned i Vietnam. Kupeen var cirka like stor som en medium skoeske, så det ble et intimt farvel med Nam da vi alle sammen skulle mose oss inn i kupeen. Vi gikk og la oss ganske raskt, og jeg våknet 7 timer senere, etter en god natts søvn, for å se Mamma sittende nede i Beate sin seng i noe som ikke så ut som en komfortabel stilling. Beate sov på henne og Pappa lå i sin egen seng, fremdeles med øynene åpne. Og fremdeles like skummel. Men jeg måtte på do, enten jeg ville eller ikke, så jeg mannet meg opp og gikk ut i gangen. Doen svarte til alle forventningene jeg hadde, med andre ord en do jeg ikke engang ville sendt min verste fiende inn på. Med mindre det var snakk om Dan Børge Akerø da selvfølgelig.
Da jeg gikk ut i gangen igjen var alle kupédørene lukket, og jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke husket hvilken kupé jeg hadde kommet fra! Så etter å ha sjekket et par kupéer, alle merkelig nok bebodd av australiere, fant jeg vår. Og den var låst. Jeg kom til den konklusjon at jeg nå hadde to alternativer: bli ute i gangen og ha blunkekonkurranse med togvakten, eller banke på døren og vekke den skumle mannen som sover med øynene åpne. Tro det eller ei så gikk jeg for alternativ 2, og heldigvis var det Beate som åpnet. De hadde nemlig våknet mens jeg var ute, og sett at døren var ulåst, og nei de skjønte ikke at jeg hadde gått ut, så de låste den like gjerne igjen. Jeg er elsket.
Humøret sank hakk for hakk da vi rullet inn på Hue stasjon, da det eneste jeg så i alle døråpninger var flere og flere squattende mennesker som skrellet noe. Og det regnet. Da vi kom ut på perrongen var i guiden vår der, så etter et kvarter med ”TAXI, YES?!?!?”, takket vi til slutt ja og kjørte til hotellet. Og der ble vi. Beate var fortsatt veldig dårlig, så etter noen timer ringte Mamma en doktor som kom og trykket litt på magen min, og stakk to sprøyter i setemuskelen til Beate. En på hver side. Quite entertaining! Han erklærte at Beate hadde matforgiftning, og jeg hadde mageinfeksjon. Vi fikk flere piller enn det er på lageret på Riksen, og så gikk han.
Og nå er vi fremme ved i dag. Beate hadde fått beskjed om å kun spise toast i to døgn, så hun lå på sengen og var veldig lei seg, og jeg følte at det var min plikt å gjøre noe med akkurat det. Så etter å ha vridd meg rundt i rommet og vrikket og blunket i alle retninger i et forsøk på å parodiere Jessica Simpsons svar på en bilvask, akkompagnert av ”My Boots Are Made For Walkin’”, smilte hun endelig igjen. Men da var det min tur til å gråte. For jeg oppdaget til min forferdelse at mobiltelefonen min var borte, den lå nemlig igjen på toget. Så den ser jeg nok aldri igjen. Så jeg har ikke mobil resten av turen, og er avhengig av pcer for å snakke med alle hjemme som jeg savner så mye at jeg går i vinkel på veggen. Dere vet hvem dere er :)
Senere på dagen følte alle seg mye bedre, og etter å ha hørt meg utbryte ”PIZZA!” en gang i minuttet ble de andre til slutt så lei at de kneblet meg og tok meg med til en europeisk restaurant der vi bestilte 3 store pizzaer. Jeg må ha vist en enormt stor begeistring for de kjente og kjære godene på bordet, for da vi skulle gå derfra kom servitøren bort og ga meg en Heinz Ketchup i suvenir.
Etterpå dro vi på shopping, og nå sitter vi alle, fornøyde og mette på hotellet. Vi har fått endret planene på grunn av den nylig oppdagede av regnsesongen her i midt-vietnam, så vi flyr til Saigon i morgen, til sol og 26 varmegrader. Can’t wait! Så da lover jeg å publisere mer når vi kommer dit. Håper det er noen som leser dette forresten!
Til slutt må jeg bare si at jeg savner dere alle hjemme så utrolig mye, så mye at Mamma nesten lappet til meg igjen, og jeg håper at alle har det bra! Kos dere med hverandre nå i julen, og tenk på oss her vi er i dette rare, men veldig spennende landet! Tenker på dere alle. Snakkes i Saigon!
mandag 31. desember 2007
Tilbake fra villmarken!
17:25, Vietnamesisk tid 28/12
- Utenfor døren kjører det i dette øyeblikk en 10-åring forbi på moped
- Bak henne står det to damer og maler korn med en kjempestor manuell maskin
- På gulvet inne i hytta er det to bål
- I taket henger det bambus
- Rundt omkring tasser det barbeinte femten år gamle jenter med babyene sine i en sekk på ryggen
Veien til denne landsbyen har vært lang. Vi startet fra hotellet i Hanoi kl 8 i dag morges, og kjørte bil i 4 timer, kun avbrutt av et stopp der vi ble introdusert for slangevin og mamma veltet en kjempestor kaffekanne. Så gikk vi i 2 timer, og så var vi fremme i landsbyen.
Liste over viktige hendelser og observasjoner:
- Beate slapp sekken sin i en klump med bæsj. Haha.
- Mamma holdt på å lappe til en thai-dame som på død og liv skulle selge henne et skittent putetrekk
- Mamma holdt på å lappe til meg i tillegg, da jeg nevnte at å traske i 2 timer oppoverbakke og luft med samme konsistens som shampo ikke var min drøm
- Det henger en A1 plakat på veggen bak meg, ganske sykt å se ansiktet til Christian Ingebrigtsen her ute i et bambus-skur i Vietnam..
19:45, Vietnamesisk tid 29/12
Men i hvert fall, vi dro derfra tidlig i dag morges, og så gikk vi i seks timer nedoverbakke, lårene mine har aldri hatet meg like mye som i dag! Men til slutt kom vi frem til dette nydelige stedet. Og menneskene her er så fantastisk imøtekommende, de peker og mimer for å finne ut mest mulig om oss. Faren i huset har blitt forelsket i Pappa, og tok ham med på fisketur i sted. De fikk 2 store fisk, noe han ikke pleier, så nå blir det spennende å se om vi får med oss pappa videre siden han nå fungerer som lykkeamulett.
Til middag laget kokken vår, Mrs. Tu, nydelig fisk, kylling og suppe som vi satt midt på gulvet og spiste sammen med hele familien: Gi, Yen, Gamlefaren, Mrs. Tu og den lille datteren i huset, Chi. Til maten fikk de voksne brennevin, noe de tydeligvis drikker mye av her i Vietnam. De shottet nedpå glass etter glass, og Pappa ser nå ut som Rudolf og er plutselig en glad vestlending. Sjelden vare!
Her er hvordan vi kom hit:
Ette frokost la vi i vei. Vi har, etter å ha tilbrakt 5 døgn med Nam, funnet ut at han ikke er verdens mest presise mann når det kommet til avstand og tid. Han sa at i dag skulle vi kun gå i en time. Etter to og en halv, var vi fremme ved en av de mange små butikkene som er her, og vi satte oss ned for å vente på motorsyklene som skulle ta oss til Phoon Chom, Mrs. Tu’s hjemby.
Men så viste det seg at motorsykkelgutta ikke hadde den fjerneste anelse om at vi kom, og derfor hadde de heller ikke nok mopeder til alle. Derfor måtte vi gå en kilometer til, sa Nam.
Er Julie på dette tidspunkt irritert på Nam? Ja det er hun.
Og så kom det feteste hittil på trekkingturen: motorsykkelturen. Jeg og Beate ble bedt om å dele den sterkeste sykkelen, thai-mannen foran, jeg i midten og Beate bakerst. Og dette ble nok et bevis på at jeg og Beate kun er halvsøstre: jeg satt der med tidenes glis og nynnet på Highway To Hell, mens Beate satt og klemte meg flat, stiv av skrekk, med tårer i en jevn strøm nedover kinnene.
Etter om lag 40 minutter med humper og ekstreme forbikjøringer i
Etter te-seansen gikk vi i dusjen etter tur, og nå sitter vi her alle fire, rene og lykkelige.
Fact:
Tuting er VELDIG populært her i Vietnam, og har en helt annen betydning enn i Norge. Her tuter man for å si hei, hadet, what’s up, her er jeg, fint vær, står til med kona, og ikke minst: ”se på meg, jeg har to vestlige jenter bakpå sykkelen min"...
13:25 31/12 2007
Plutselig åpnet vinduene i bambushytten seg, og inn stakk svære bambusstokker. Og så kom det en nydelig thai-jente og presenterte det kommende nummeret. Etter regndans, soldans, konefangerdans og risdans var det vår tur å prøve. Dansen vi fikk bli med på lignet litt på hoppe-strikk konseptet: man skulle hoppe rundt blant bambusstokker, og på hvert fjerde slag slo de bambusstokkene sammen og da gjaldt det å være i luften for ikke å klemme føttene.
Etter en del ringdans var det klart for kveldens norske innslag: vi stilte oss opp på rekke og sang Jeg Gikk En Tur På Stien i kanon, og inntaket risvin ga Mamma mot til å trå til med Eg Rodde Meg Ut På Seiegrunnen (sistnevnte fikk jeg filmet, så look out Youtube).
Til slutt gikk vi trøtte og la oss, etter det som hittil har vært turens seneste kveld, nærmere bestemt å legge seg kvart over 9. Sprøtt.
Til frokost i dag fikk vi BananaPancakes, Nam’s livrett.
Det smakte varm banan og trolldeig.
Derfor tok jeg en smart manøver og samlet alle pannekakene i en pose for så å putte dem i sekken min. Hele bilturen har jeg sitter og krysset fingrene for at de ikke skal begynne å lukte før jeg får sjansen til å pælme godsakene.
torsdag 27. desember 2007
Blogg fra de første 2 dagene i dette rare rare landet
25/12-07, kl 20:10
Da er vi endelig vel buksert på flyet som skal ta oss på den elleve timer lange turen fra Paris til Bankok. Veien til dette store flyet har vært noe hektisk: da vi landet i Paris ble vi sittende inne i flyet i vel en halvtime, grunnet tekniske problemer som førte til at hele flyplassen kollapset. Flaks, sa Severin Suveren.
Så omsider fikk vi gå ”i land” via bakveien. Om enn noe forsinket, så var vi fortsatt i rute. Trodde vi.
For da vi kom inn på flyplassen var det et toalettskilt som møtte oss, og toaletter var sårt etterlengtet ettersom ingen av oss støtter Foreningen For Flydoenes Fremme (FFFF). Derfor brukte vi vår tid, og ekstra forlenget ble toalettvisitten da jeg klarte å legge fra meg mobilen i et av avlukkene. Da jeg sprintet i panikk med mammas kritiske blikk tatovert på ryggen, hadde avlukket blitt opptatt i mellomtiden.
Vel ute, med mobilen i god behold, roet vi oss i visshet om at vi hadde et helt kvarter til å gå til gaten. Det vil si, alle unntatt Mamma, som mente at vi hadde veldig dårlig tid.
Jeg sa meg sarkastisk enig med henne, og tilføyde at selvfølgelig hadde vi dårlig tid, vi hadde jo tenkt å dra hjem igjen Norge, vanne kaktusen, dra tilbake til Paris for så å rulle kråke bort til gaten. Applausen for mine vittigheter var noe laber, med unntak av Beate som leende støttet opp om sin søster. Flink pike.
Nå har det seg sånn at jeg undervurderte Paris flyplass kraftig. Når du kommer rett fra den kiosken vi har til flyplass er det lett å ta feil, prøvde jeg å si til mamma mens vi løp 300-meter spurt til toget som skulle ta oss til gaten som befant seg i nabolandet. Det så ikke ut til at mamma registrerte min premieoppsetning av ro ro til fiskeskjær, så jeg har nok en feit Hva Var Det Jeg Sa i vente.
Kl 22:30, Norsk tid.
Det tok oss ca 10 minutter å sjekke ut flyets fasiliteter, og vi kan på dette tidspunkt fastslå at en 40 cm ikke samsvarer med ønsket benplass, at flyørepropper holder like høy standard som happymeal lekene, og at Air France burde vurdere å bytte cateringfirma.
05:45, Norsk tid
God morgen! Nå har jeg nettopp våknet etter å faktisk ha klart å sove i nesten 5 timer. Jeg skjønte på et tidspunkt at jeg med mine 165 cm like gjerne kunne slå meg til ro på gulvet. Så kan De Høyes Forening kose seg med soveakrobatikk fordelt over en knapp kvadratmeter
Det var en noe kritisk, men veldig sulten Julie som inspiserte flyfrokosten. Etter noen minutters observasjoner kunne jeg konstatere at det å elske cheddar-ost er noe jeg er helt alene om, at selv om noe ser ut som eplekake behøver det slett ikke å være det, og at vakuumpakket gulost ligner veldig på hud. Beate la konsekvent fra seg brødskiven da jeg erklærte det siste der forresten. Wonder why..
06:30, Norsk tid
Liste over nattens begivenheter:
- Vi ble bedt om å skalke alle luker da vi fløy over Afghanistan, for ikke å bli en flygende bombeskive. Friskt.
- Vi har funnet ut at pappa sover med øynene åpne, så ja mine damer og herrer, han er så skummel som dere alltid har trodd
- For øyeblikket er jeg vitne til panikk i kjent stil, det har seg nemlig slik at Beate ikke finner passet sitt, og det vil gjøre oss strandet i Thailand i to dager om hun ikke finner det. Svært upopulært.
08:00, Norsk tid
Jeg sitter her på vei fra Bangkok og lurer på om jeg burde anse meg selv om som for gammel til å finne det hysterisk morsomt at den Vietnamesiske valutaen heter Dong. Hvor mange dong har du brukt i dag?
20:31 Norsk tid, 02:31 Vietnamesisk tid 27/12 2007
Jetlag.
Nå sitter jeg i sengen på hotellet og hører på alle de rare lydene utenfor mens jeg funderer over fenomenet jetlag. Vietnam ligger nemlig 6 timer foran Norge i tid, noe som betyr at da jeg la med kl 18, Vietnamesisk tid, så tok jeg egentlig kvelden klokken 11 på morgenen i Norge. Det resulterte i at jeg våknet uthvilt 7 timer senere, altså klokken 6 på kvelden, Norsk tid, og midnatt i Hanoi. Jeg har nå vært våken i over 3 timer, og kommet frem til at jeg må døgne for å ta igjen tidsforskjellen. Yess.
Her kommer en liten oppdatering på hva som skjedde mellom Paris og Hanoi:
Til alles lettelse så fant Beate passet sitt, og alt var fryd og gammen. Da vi landet i Hanoi sto det en liten thai-mann i velkomsthallen, med et skilt som det sto Beate Berge på. Vi tok sjansen på at det var oss, og gikk bort til den lille mannen som vi senere fant ut at heter Nam. Etter en tre kvarters tur i minibuss, var vi framme ved hotellet. Jeg la meg til å sove med en gang, noe jeg som sagt ikke burde gjort.
20:47 Norsk tid, 02:47 Vietnamesisk tid
I mangel av noe bedre å gjøre gikk jeg for å pusse tennene mine, noe jeg ikke hadde gjort siden vi forlot Norge, og pelsen på fortenna kunne trenge litt trimming. Jeg fant en liten tube med mintgrønt innhold, og tenkte fornøyd at jeg hadde lokalisert tannpastaen. Etter nøyaktig ett sekunds pussing lå jeg med hodet i vasken i et desperat forsøk på å skylle bort alt barberskummet som boblet rundt i munnen min.
Nå er det bare 3 timer til de andre står opp, så jeg får returnere til å stirre i taket.
12:23 Norsk tid, 18:23 Vietnamesisk tid
Nå har vi endelig kommet hjem til hotellet etter en lang og opplevelsesrik dag! Vi startet halv ni i dag morges, da Nam kom og hentet oss i en stilig van. Vi kjørte til et museum som het something something som jeg ikke husker, eneste som festet seg var at Nam ikke klarer å si ”S” midt inne i et ord, så han uttaler det Mjuthium. Haha.
Videre dro vi hjemstedet og gravplassen til Ho Chi Minh. Vi fikk gå inn i den overdådige bygningen har var begravet i, og midt inni der lå han sannelig. Han så ut som en helt vanlig gammel mann som tok seg en lur inne i en glassboks. Nå kan jeg ikke si at det er noe jeg ser hver dag, så jeg ble litt stiv da jeg så ham. Men jeg played it cool, og gikk arm i arm med mamma ut derfra selv om den skumle vakten hadde sagt ”waak one and one, naat tooo”.
Videre dro vi til nok et mjuthium, like interessant som det forrige, og like slitsomt fordi vi må rette all mulig konsentrasjon mot Nam for å skjønne hva det er han sier. Til slutt dro vi på et ”water puppet show”, som faktisk var veldig kult, i hvert fall de første 10 minuttene jeg fikk med meg før jeg sovnet.
Etter det dro vi på et marked. Og herrejesus for et marked! Jeg har ALDRI sett så mange sko, vesker, klær, elektroniske dippedutter og lommebøker på ett sted. Det var helt sykt! Og alt koster like mye som en Bugg, det dyreste jeg kjøpte kostet 320.000 dong, som tilsvarer omkring 150 norske kroner. Lenge leve inflasjonen.
Nå sitter jeg og Beate bare på hotellrommet og begynner så smått å pakke til trekkingturen i morgen. Vi drar klokken 8 i morgen tidlig, og blir borte til nyttårsaften, så det blir dårlig med blogging fremover. Men nå har dere en oppdatering hvertfall! Snakkes neste år :)
Da er vi endelig vel buksert på flyet som skal ta oss på den elleve timer lange turen fra Paris til Bankok. Veien til dette store flyet har vært noe hektisk: da vi landet i Paris ble vi sittende inne i flyet i vel en halvtime, grunnet tekniske problemer som førte til at hele flyplassen kollapset. Flaks, sa Severin Suveren.
Så omsider fikk vi gå ”i land” via bakveien. Om enn noe forsinket, så var vi fortsatt i rute. Trodde vi.
For da vi kom inn på flyplassen var det et toalettskilt som møtte oss, og toaletter var sårt etterlengtet ettersom ingen av oss støtter Foreningen For Flydoenes Fremme (FFFF). Derfor brukte vi vår tid, og ekstra forlenget ble toalettvisitten da jeg klarte å legge fra meg mobilen i et av avlukkene. Da jeg sprintet i panikk med mammas kritiske blikk tatovert på ryggen, hadde avlukket blitt opptatt i mellomtiden.
Vel ute, med mobilen i god behold, roet vi oss i visshet om at vi hadde et helt kvarter til å gå til gaten. Det vil si, alle unntatt Mamma, som mente at vi hadde veldig dårlig tid.
Jeg sa meg sarkastisk enig med henne, og tilføyde at selvfølgelig hadde vi dårlig tid, vi hadde jo tenkt å dra hjem igjen Norge, vanne kaktusen, dra tilbake til Paris for så å rulle kråke bort til gaten. Applausen for mine vittigheter var noe laber, med unntak av Beate som leende støttet opp om sin søster. Flink pike.
Nå har det seg sånn at jeg undervurderte Paris flyplass kraftig. Når du kommer rett fra den kiosken vi har til flyplass er det lett å ta feil, prøvde jeg å si til mamma mens vi løp 300-meter spurt til toget som skulle ta oss til gaten som befant seg i nabolandet. Det så ikke ut til at mamma registrerte min premieoppsetning av ro ro til fiskeskjær, så jeg har nok en feit Hva Var Det Jeg Sa i vente.
Kl 22:30, Norsk tid.
Det tok oss ca 10 minutter å sjekke ut flyets fasiliteter, og vi kan på dette tidspunkt fastslå at en 40 cm ikke samsvarer med ønsket benplass, at flyørepropper holder like høy standard som happymeal lekene, og at Air France burde vurdere å bytte cateringfirma.
05:45, Norsk tid
God morgen! Nå har jeg nettopp våknet etter å faktisk ha klart å sove i nesten 5 timer. Jeg skjønte på et tidspunkt at jeg med mine 165 cm like gjerne kunne slå meg til ro på gulvet. Så kan De Høyes Forening kose seg med soveakrobatikk fordelt over en knapp kvadratmeter
Det var en noe kritisk, men veldig sulten Julie som inspiserte flyfrokosten. Etter noen minutters observasjoner kunne jeg konstatere at det å elske cheddar-ost er noe jeg er helt alene om, at selv om noe ser ut som eplekake behøver det slett ikke å være det, og at vakuumpakket gulost ligner veldig på hud. Beate la konsekvent fra seg brødskiven da jeg erklærte det siste der forresten. Wonder why..
06:30, Norsk tid
Liste over nattens begivenheter:
- Vi ble bedt om å skalke alle luker da vi fløy over Afghanistan, for ikke å bli en flygende bombeskive. Friskt.
- Vi har funnet ut at pappa sover med øynene åpne, så ja mine damer og herrer, han er så skummel som dere alltid har trodd
- For øyeblikket er jeg vitne til panikk i kjent stil, det har seg nemlig slik at Beate ikke finner passet sitt, og det vil gjøre oss strandet i Thailand i to dager om hun ikke finner det. Svært upopulært.
08:00, Norsk tid
Jeg sitter her på vei fra Bangkok og lurer på om jeg burde anse meg selv om som for gammel til å finne det hysterisk morsomt at den Vietnamesiske valutaen heter Dong. Hvor mange dong har du brukt i dag?
20:31 Norsk tid, 02:31 Vietnamesisk tid 27/12 2007
Jetlag.
Nå sitter jeg i sengen på hotellet og hører på alle de rare lydene utenfor mens jeg funderer over fenomenet jetlag. Vietnam ligger nemlig 6 timer foran Norge i tid, noe som betyr at da jeg la med kl 18, Vietnamesisk tid, så tok jeg egentlig kvelden klokken 11 på morgenen i Norge. Det resulterte i at jeg våknet uthvilt 7 timer senere, altså klokken 6 på kvelden, Norsk tid, og midnatt i Hanoi. Jeg har nå vært våken i over 3 timer, og kommet frem til at jeg må døgne for å ta igjen tidsforskjellen. Yess.
Her kommer en liten oppdatering på hva som skjedde mellom Paris og Hanoi:
Til alles lettelse så fant Beate passet sitt, og alt var fryd og gammen. Da vi landet i Hanoi sto det en liten thai-mann i velkomsthallen, med et skilt som det sto Beate Berge på. Vi tok sjansen på at det var oss, og gikk bort til den lille mannen som vi senere fant ut at heter Nam. Etter en tre kvarters tur i minibuss, var vi framme ved hotellet. Jeg la meg til å sove med en gang, noe jeg som sagt ikke burde gjort.
20:47 Norsk tid, 02:47 Vietnamesisk tid
I mangel av noe bedre å gjøre gikk jeg for å pusse tennene mine, noe jeg ikke hadde gjort siden vi forlot Norge, og pelsen på fortenna kunne trenge litt trimming. Jeg fant en liten tube med mintgrønt innhold, og tenkte fornøyd at jeg hadde lokalisert tannpastaen. Etter nøyaktig ett sekunds pussing lå jeg med hodet i vasken i et desperat forsøk på å skylle bort alt barberskummet som boblet rundt i munnen min.
Nå er det bare 3 timer til de andre står opp, så jeg får returnere til å stirre i taket.
12:23 Norsk tid, 18:23 Vietnamesisk tid
Nå har vi endelig kommet hjem til hotellet etter en lang og opplevelsesrik dag! Vi startet halv ni i dag morges, da Nam kom og hentet oss i en stilig van. Vi kjørte til et museum som het something something som jeg ikke husker, eneste som festet seg var at Nam ikke klarer å si ”S” midt inne i et ord, så han uttaler det Mjuthium. Haha.
Videre dro vi hjemstedet og gravplassen til Ho Chi Minh. Vi fikk gå inn i den overdådige bygningen har var begravet i, og midt inni der lå han sannelig. Han så ut som en helt vanlig gammel mann som tok seg en lur inne i en glassboks. Nå kan jeg ikke si at det er noe jeg ser hver dag, så jeg ble litt stiv da jeg så ham. Men jeg played it cool, og gikk arm i arm med mamma ut derfra selv om den skumle vakten hadde sagt ”waak one and one, naat tooo”.
Videre dro vi til nok et mjuthium, like interessant som det forrige, og like slitsomt fordi vi må rette all mulig konsentrasjon mot Nam for å skjønne hva det er han sier. Til slutt dro vi på et ”water puppet show”, som faktisk var veldig kult, i hvert fall de første 10 minuttene jeg fikk med meg før jeg sovnet.
Etter det dro vi på et marked. Og herrejesus for et marked! Jeg har ALDRI sett så mange sko, vesker, klær, elektroniske dippedutter og lommebøker på ett sted. Det var helt sykt! Og alt koster like mye som en Bugg, det dyreste jeg kjøpte kostet 320.000 dong, som tilsvarer omkring 150 norske kroner. Lenge leve inflasjonen.
Nå sitter jeg og Beate bare på hotellrommet og begynner så smått å pakke til trekkingturen i morgen. Vi drar klokken 8 i morgen tidlig, og blir borte til nyttårsaften, så det blir dårlig med blogging fremover. Men nå har dere en oppdatering hvertfall! Snakkes neste år :)
mandag 24. desember 2007
Morgenstund har stress i munn ?
Her er nok en blogg om hvordan ting står til her i Norge før avreise.
Jeg (Julie) har stått opp tidlig for å bevise for mamma en gang for alle at man KAN pakke samme morgen som man skal dra. Dere som aner en noe frustrert Trine - dere har helt rett! Men nå er vi altså klar. Tror jeg da.
Jeg har litt blandede følelser akkurat her jeg sitter, jeg har på mange måter ikke lyst til å dra fra Norge og alt og alle her. Men på den annen side så er dette en once in a lifetime experience, så det er bare å kaste seg ut i det, og håpe vi kommer hjem uten kiste på!
Nei, nok blogging fra Norge tror jeg. Neste blogg fra Norge blir om nesten en måned, når vi kommer hjem! Med mindre jeg tar Nerd til nye nivåer og blogger litt på gardermoen. Ikke umulig
Hjemreisen er satt til 17 januar, som vil si at vi er hjemme en eller annen gang den 18, for eventuell presse som vil møte oss på flyplassen. Nærmere tidspunkt kommer
Så da snakkes vi i Vietnam!
Nervøs hilsen, Julie
Jeg (Julie) har stått opp tidlig for å bevise for mamma en gang for alle at man KAN pakke samme morgen som man skal dra. Dere som aner en noe frustrert Trine - dere har helt rett! Men nå er vi altså klar. Tror jeg da.
Jeg har litt blandede følelser akkurat her jeg sitter, jeg har på mange måter ikke lyst til å dra fra Norge og alt og alle her. Men på den annen side så er dette en once in a lifetime experience, så det er bare å kaste seg ut i det, og håpe vi kommer hjem uten kiste på!
Nei, nok blogging fra Norge tror jeg. Neste blogg fra Norge blir om nesten en måned, når vi kommer hjem! Med mindre jeg tar Nerd til nye nivåer og blogger litt på gardermoen. Ikke umulig
Hjemreisen er satt til 17 januar, som vil si at vi er hjemme en eller annen gang den 18, for eventuell presse som vil møte oss på flyplassen. Nærmere tidspunkt kommer
Så da snakkes vi i Vietnam!
Nervøs hilsen, Julie
Før avreise
Jaja folkens, da er det kun noen små timer med søvn før flyet vårt går! Julaften er vel overstått, og nå er vi klare. Vel, riktignok har ingen av oss pakket enda, men sånn skal det vel være?
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, internettkafeer skal være min store interesse på denne turen. Så følg med et par ganger i uken, her vil det komme nyheter om hva vi opplever, foretar oss og ikke minst hvor vi befinner oss i skrivende stund.
Sees i Vietnam!
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, internettkafeer skal være min store interesse på denne turen. Så følg med et par ganger i uken, her vil det komme nyheter om hva vi opplever, foretar oss og ikke minst hvor vi befinner oss i skrivende stund.
Sees i Vietnam!
Abonner på:
Innlegg (Atom)