Tilbake fra villmarken!

17:25, Vietnamesisk tid 28/12

Nå sitter jeg i en trehytte midt i en thai-landsby som heter Village Of The Flower mong, som ligger midt oppå fjellet, Nord i Vietnam. Og her er en oversikt over hva jeg ser:

• Utenfor døren kjører det i dette øyeblikk en 10-åring forbi på moped
• Bak henne står det to damer og maler korn med en kjempestor manuell maskin
• På gulvet inne i hytta er det to bål
• I taket henger det bambus
• Rundt omkring tasser det barbeinte femten år gamle jenter med babyene sine i en sekk på ryggen

Veien til denne landsbyen har vært lang. Vi startet fra hotellet i Hanoi kl 8 i dag morges, og kjørte bil i 4 timer, kun avbrutt av et stopp der vi ble introdusert for slangevin og mamma veltet en kjempestor kaffekanne. Så gikk vi i 2 timer, og så var vi fremme i landsbyen.

Liste over viktige hendelser og observasjoner:

• Beate slapp sekken sin i en klump med bæsj. Haha.
• Mamma holdt på å lappe til en thai-dame som på død og liv skulle selge henne et skittent putetrekk
• Mamma holdt på å lappe til meg i tillegg, da jeg nevnte at å traske i 2 timer oppoverbakke og luft med samme konsistens som shampo ikke var min drøm
• Det henger en A1 plakat på veggen bak meg, ganske sykt å se ansiktet til Christian Ingebrigtsen her ute i et bambus-skur i Vietnam..

19:45, Vietnamesisk tid 29/12

Nå ligger jeg under et myggnett i en nydelig bambushytte, 3 meter over bakken. Her har de dusj, do og elektriske lamper, noe vi ikke så i den forrige landsbyen vi bodde i. Faktisk må jeg si at Village Of The Flowet mong var for ekstrem. Da vi kom dit var det ikke et menneske som ønsket oss velkommen, de virket faktisk som at de ikke kunne brydd seg mindre om at vi var der. Hytta hadde ikke lys, og sengene var bare noen brett laget av tre. Doen var et hull i bakken, omgitt av en presenning. Nam har lært oss hvordan vi skal sitte på do; en frekk stilling kalt ”Squat”. Veldig populær stilling tydeligvis, for vietnamesere sitter sånn over alt. Her er det nemlig vanlig å sitte (eller squatte) rett på fortauet.

Men i hvert fall, vi dro derfra tidlig i dag morges, og så gikk vi i seks timer nedoverbakke, lårene mine har aldri hatet meg like mye som i dag! Men til slutt kom vi frem til dette nydelige stedet. Og menneskene her er så fantastisk imøtekommende, de peker og mimer for å finne ut mest mulig om oss. Faren i huset har blitt forelsket i Pappa, og tok ham med på fisketur i sted. De fikk 2 store fisk, noe han ikke pleier, så nå blir det spennende å se om vi får med oss pappa videre siden han nå fungerer som lykkeamulett.

Til middag laget kokken vår, Mrs. Tu, nydelig fisk, kylling og suppe som vi satt midt på gulvet og spiste sammen med hele familien: Gi, Yen, Gamlefaren, Mrs. Tu og den lille datteren i huset, Chi. Til maten fikk de voksne brennevin, noe de tydeligvis drikker mye av her i Vietnam. De shottet nedpå glass etter glass, og Pappa ser nå ut som Rudolf og er plutselig en glad vestlending. Sjelden vare!

14:20, Vietnamesisk tid 30/12

Aldri, aldri har en dusj vært mer verdsatt enn nå! Etter disse tre dagene uten verken dusj eller speil fungerte håret mitt ypperlig til smøring av vaffeljern, og ansiktet mitt kunne konkurrere med president Nixon. Men så kom vi hit hvor vi er nå, og her har de gudegaven GASS. Oh lord!

Her er hvordan vi kom hit:

Da jeg våknet i dag morges hadde ansiktet mitt hovnet som en ballong på grunn av fuktigheten, så jeg skjønte fort at her måtte drastiske midler til. Etter å forgjeves ha sittet å poket meg selv i trynet i en drøy halvtime sto pappa opp, og vi gikk en liten tur. Etter frokost hadde vi en fin stund med Chi og etter hvert også foreldrene hennes, der vi sjekket ut hverandres mobiler. Det er rart hvordan man kan kommunisere uten å overhodet forstå hverandres språk…

Ette frokost la vi i vei. Vi har, etter å ha tilbrakt 5 døgn med Nam, funnet ut at han ikke er verdens mest presise mann når det kommet til avstand og tid. Han sa at i dag skulle vi kun gå i en time. Etter to og en halv, var vi fremme ved en av de mange små butikkene som er her, og vi satte oss ned for å vente på motorsyklene som skulle ta oss til Phoon Chom, Mrs. Tu’s hjemby.

Men så viste det seg at motorsykkelgutta ikke hadde den fjerneste anelse om at vi kom, og derfor hadde de heller ikke nok mopeder til alle. Derfor måtte vi gå en kilometer til, sa Nam.

Er Julie på dette tidspunkt irritert på Nam? Ja det er hun.

Etter å ha gått den uvisse lengden Nam kaller en kilometer, var vi fremme ved mopedene. Der traff vi også et hyggelig australsk par som hadde vært på trekking i 9 dager. CREDS.

Og så kom det feteste hittil på trekkingturen: motorsykkelturen. Jeg og Beate ble bedt om å dele den sterkeste sykkelen, thai-mannen foran, jeg i midten og Beate bakerst. Og dette ble nok et bevis på at jeg og Beate kun er halvsøstre: jeg satt der med tidenes glis og nynnet på Highway To Hell, mens Beate satt og klemte meg flat, stiv av skrekk, med tårer i en jevn strøm nedover kinnene.

Etter om lag 40 minutter med humper og ekstreme forbikjøringer i 120 km/t, var vi fremme ved den samme lille cafeen som vi startet fra den første dagen. Og et par hus unna var huset vi skulle bo i, den nydelige huset til Mrs. Tu. Vi ble mottat med gaver og grønn te, av en gammel rynkete dame på 143 cm, som senere viste seg å faktisk bare være litt eldre enn Mamma. Hun var svigermoren til Mrs. Tu, og hun hadde tygget så mye pido-nøtter opp gjennom årene at tennene hennes var blitt kullsvarte, og her anses det som skjønnhet.

Etter te-seansen gikk vi i dusjen etter tur, og nå sitter vi her alle fire, rene og lykkelige.

Fact:

Tuting er VELDIG populært her i Vietnam, og har en helt annen betydning enn i Norge. Her tuter man for å si hei, hadet, what’s up, her er jeg, fint vær, står til med kona, og ikke minst: ”se på meg, jeg har to vestlige jenter bakpå sykkelen min"...

13:25 31/12 2007

Nå sitter jeg alene bakerst i vanen, sammen med den rare sjåføren vår, mens de andre tar et tre kvarters stopp i Silk Village. Så da benytter jeg sjansen til å skrive litt.

I går kveld var siste kvelden på trekkingturen. Mrs. Tu hadde overgått seg selv og laget det beste måltidet hittil, og etter å ha gaflet i oss rubbel og bit var det klart for fest!

Plutselig åpnet vinduene i bambushytten seg, og inn stakk svære bambusstokker. Og så kom det en nydelig thai-jente og presenterte det kommende nummeret. Etter regndans, soldans, konefangerdans og risdans var det vår tur å prøve. Dansen vi fikk bli med på lignet litt på hoppe-strikk konseptet: man skulle hoppe rundt blant bambusstokker, og på hvert fjerde slag slo de bambusstokkene sammen og da gjaldt det å være i luften for ikke å klemme føttene.

Etter en del ringdans var det klart for kveldens norske innslag: vi stilte oss opp på rekke og sang Jeg Gikk En Tur På Stien i kanon, og inntaket risvin ga Mamma mot til å trå til med Eg Rodde Meg Ut På Seiegrunnen (sistnevnte fikk jeg filmet, så look out Youtube).

Til slutt gikk vi trøtte og la oss, etter det som hittil har vært turens seneste kveld, nærmere bestemt å legge seg kvart over 9. Sprøtt.

Til frokost i dag fikk vi BananaPancakes, Nam’s livrett.
Det smakte varm banan og trolldeig.

Derfor tok jeg en smart manøver og samlet alle pannekakene i en pose for så å putte dem i sekken min. Hele bilturen har jeg sitter og krysset fingrene for at de ikke skal begynne å lukte før jeg får sjansen til å pælme godsakene.

I kveld skal vi ut og spise på en half vestlig/half vietnamesisk restaurant. Godt nyttår, og gratulerer med dagen Elin og Oliver! :)